BLÅTT

Jeg har lært at det er viktig at omgivelsene dine er fine å se på. Det være seg ute, inne, lite eller stort. At man har noe man kan kaste blikket på, hvile på, eller rett og slett åvite at en kan gjøre det. Noe som man kan hvile i eller få inspirasjon av. Jeg liker mange farver, men synes at blått er godt for øyet. Jeg får mange assosiasjoner til fin musikk,  til litteratur, til barndommen og til naturen. Ikke minst får jeg assosiasjoner til sommeren og til Hellas.
Blått får meg også til å tenke på høytrykk og det liker jeg godt.

Oj! Der kom det med et rødt bilde. Jaja. Det er ofte slik det er. Vanskelig å få til noe som er helt strigla. Det blir gjerne litt av hvert.

Det ser jo ut som at klimaskifte er reelt, og at på denne kanten av landet så går vi mot noe sumpaktige greier, som svupper når du går. kanskje blir det slik hver eneste vår og sommer fremover. Da må man ihvertfall ha noe estetisk og fint å se på. Når man samler flere ting i samme farve så gir det en god effekt.



Når jeg sitter her og skriver så fikke jeg bare lyst til å nevne boka Orkanen, omslaget er forresten gult.  Den er skrevet av Laurent Gaude. Orkanen Katrina er varslet og  noen nekter å la seg evakuere fra New Orleans.

Seks forsjellige skjebner. Fengselet er plutselig ubemanna, men fangene forblir innelåst,  presten blir igjen, den lille gutten som ikke snakker, og oljearbeideren som plutselig bare må til New Orleans, alenemora og den gamle stae dama. Dette er ei bok som ihvertfall jeg har med meg ei stund.                                      
God kveld!







                



Noen minner fra Irland sommeren 2012.

 

 

 

Sommeren 2012 ferierte vi sammens med venner, - ombord i båt på River Shannon.  Vi starta mykt med noen dager i Dublin først. 

Det ble en opplevelsesrik tur, en "once in a lifetime" tur. Mange gode samtaler, mye friluft, mye sang og mye god musikk.
Det er snart et år siden og det er på tide å skrive litt. Måtte bare finne litt startgass først. Det går fort i glemmeboka, sjøl om de gode følelsene fra turen kommer til å sitte i leenge leenge.

                                                             

Irland har det mest hyggelige og inkluderende folkeslag en kan tenke seg. Og her har vi nordmenn mye å lære. Det er bare å sette igang. Vise litt interesse for turisten i gata, være litt hyggelig, gi plass. Ikke ha det så travelt. Både i bybildet og i forbifarta hilste de, ønska deg en god dag og på pubene opplevde vi, sjøl om det var fullt, at det alltid var plass.

 

Vi har vært i Dublin en gang før, og der fikk vi oss en stambub, nemlig The Celt. Vi hadde denne som stampub på denne turen også. Den ligger liksom rett bort i gata. Det er en utrolig fin pub. Koselig betjening, godt miljø, flott musikk, ikke så veldig mange turister og mye kommunikasjon.

El Pancho fisker.

Den ene kvelden vi var der så fikk vi en flott musikk opplevelse, og den var overraskende for de fleste der, tror jeg. 

En oppløftende mannsperson i sin beste alder les: Halvbarbert, hvit skjorte utenpå buksa, avslappa, ølglass i handa, satte seg på krakken og sang Gje meg handa di ven, - en så flott stemme og en så flott sang. Applaus applaus. Deretter sang han opera
Uten anstrengelse, taket løfta seg og pelsen også.
Sjølsagt så var nok han proff, en liten tur på byen. Men så flott. Og vi vet nok en gang at The Celt er en god pub å være på. Den ligger ikke midt i turistløypa, - bare litt.



Bildet under her er fra puben O'donoghues, som er puben hvor Dubliners spilte og gjorde gjennombrudd.

http://www.odonoghues.ie/music.htm



Det ble spilt veldig mye "dublinersmusikk", - nesten uansett hvor vi var. Musikken er jo en av grunnene til at vi reiser til Irland vel?

Tre fire av pubene vi besøkte gjorde på en måte inntrykk. Det er hele tiden musikken, men det er også folket som er der, måten du blir mottatt på og følelsen du får når du er der. Følelsen fra de gode opplevelsene er det du sitter igjen med. 

 

Det er rart dette med irsk og norsk folkemusikk. Det er både likheter og forskjeller. En stor forskjell, slik jeg ser det, er at den irske folkemusikken også er populær musikk på en helt annen måte enn i Norge. Så mye musikk og så mye allmenn musikk skal du lete lenge etter.

 

Vi var på puber hvor det var profesjonelle som spilte med stor glød. Det var en stor jam session, og vi ble en dag lengre i for å få med oss dette. I denne lille landsbyen, hvor de ikke var vant med at folk ville ha Irish coffee, :) vi ble igjen en dag, og de sørga for krem til desserten.

Det ble på en pub spilt hjertelig, men da vi gikk derifra var det med en slags "picnic med døden" følelse.



 

 

Det er synd at en glemmer så fort og at en er så treg. Men sånn er det med den saken. Jeg leter etter et bilde som jeg ikke finner. Den 22. juli sto vi på brua og kasta roser i elva til minne om de som døde på Utøya og i Oslo året før.








Irland er et godt ferieland, og reisekameratene var utrolige fine folk. Åpen, inkluderende, rause og skipperen var helt perfekt.

 

Fra Bokhylla mi. Mye krim for tida

Jeg leser mye krim for tida. Det er noe med krimlitteraturen som gjør at jeg slapper av, koser meg, føler spenning, - av og til nesten litt for mye spenning. Det hender at jeg legger fra meg ei bok veldig ofte, det er rett og slett for å finne igjen pusten. Den første boka her som er skrevet av Jussi Adler - Olsen er ei slik bok. Den heter Washington Dekretet og jeg leser den på dansk. Jeg er ikke ferdig med den, er heldigvis ikke kommet så langt. Handlinga utspiller seg i USA og en nyvalgt president fremmer et nytt dekret, som om det blir vedtatt, vil gjøre USA til et diktatur. Presidenten er en bitter mann, begge de tidligere konene hans er blitt drept under veldig triste omstendigheter. Den ene på selve valgdagen, det ufødte barnet døde også. Men dette er bare begynnelsen. Tenk deg at internett stenges, ihvertfall for "ytringer", dødsstraffcellene skal tømmes fort og kjapt, Det er veisperrinerg over det hele, kontrollposter  og bare utlendinger får forlate landet. Jeg vet at det er land som har det slik i dag, men USA er da så mye nærmere på alle måter. Vet nesten ikke om jeg har gått av å lese dette, men spennende er det. Så er det da noen personer som er sterke på sin måte :)


Boka Stormen skrevet av Frode Granhus gjorde også inntrykk. Handlinga er fra Reine i Lofoten. Et sted som jeg trodde var stille og rolig og med mye vær. Mye vær er det, men ikke stillhet og ro. Det meste har egentlig skjedd før, men nå nøstes det opp. Et ras har gått og et barneskjelett, med alle knoklene knekt flere ganger, blir funnet. En person ligger på sykehjem nesten ihjelbrent, og dette er både krim, spenning og psykologi og hva som kanskje kan skje på små plassser med lite innsyn. Etterforsker er Rino Carlsen også kjent fra boka Malstrøm. Hvert kapittel avsluttes med spenning, slik at du bare må lese videre. Politibetjenten på stedet gruer seg til sannheten kommer frem. Været, som tittelen sier, er med på bygge opp under spenningen i boka. Dette er et rufsete og spennende nord - norge.


Den siste boka jeg vil si noe om nå er skrevet av Frerik Skagen. Boka heter Landskap med kulehull.
Boka kom for noen år siden, og handlinga utspiller seg det året som øst og vest Tyskland ble til ett Tyskland. Mye av handlinga utspiller seg  i Tyskland og Polen. Morten Martens, kjent fra tidligere bøker av Fredrik Skagen, lever et stille liv i London. I Norge tror alle at han er død. På grunn av hans geniale evner som dokumentforfalsker er han nå ansatt hos MI5 i London. Han skal treffe dattera si i en liten landsby i Polen. Dattera bor i Trondheim og studerer kunsthistorie. Under oppholdet i Polen kommer hun over et helt ukjent maleri av Vincent van Gogh. Dette setter igang et skred av hendelser og Moten Martens gjennomfører et dobbelstspill og improviserer sitt livs største kupp, rett foran nesen på internasjonale kunsthandlere.

Noe av håndarbeidet mitt og livet sånn generellt.

I dag har jeg trent viljestyrkemuskelen min. Jeg har funnet frem mye av det uferdige håndarbeidet mitt, heretter kalt UFO (uferdige objekter). Jeg har bare funnet det som ligger øverst altså.

Alle lappene mine minner meg om livet. Livet er som et lappeteppe. Et uferdig lappeteppe. Akkurat som alle UFOene mine. Det er litt vanskelig å få satt lappene sammen, riktige farver,

riktig størrelse og det å bestemme seg, - gjøre et valg. Jeg vil at det skal bli fint, og vil jo gjøre det som er riktig.

Så starter jeg på nye prosjekt. Det er det beste, - spennende. Av og til strikker jeg fort, det går langsomt når oppskrifta er komplisert eller fokus ikke er der. Livet går jevnt, fort, bratt utfor og av og til er du i tunge motbakker, - og noen ganger i flytsonen.

Noen ganger er det pause i strikkinga, - jeg trekker meg tilbake, puster, summer og går på igjen. Så hender det  at noe blir ferdig.