Fra Bokhylla mi. Stemningen er rolig og du får mange tanker som varer lenge.

Bokhyller er et eget tema. Noen er ganske døde, noen er levende og noen er så rotete at de er plagsomme. I dag er det all denne sporten på tv igjen, - hele dagen. Jeg tror jeg manner meg opp og setter meg her for å si noe om bøker fra bokhylla mi som jeg har lest. Fortrinnsvis vil jeg si noe om bøker som har vært nevnt tidligere i denne bloggen. Nå er det slik at jeg kommer ikke til å si mye om bøkene. Plutselig så sier jeg for mye, men dette er bøker som jeg er redd andre skal gå glipp av. Alle tre bøkene er perler. De er ikke tykke, men de innholder så mye.

Bøkene jeg vil si noe om er Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams, Tro og tillit av Mitch Albom og  Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.



Tone skal skrive ferdig sin hovedfagsoppgave, - hun skal skrive om Marcel Proust og hans verk På sporet av den tapte tid. En liten husmannsplass i Østfold. Dagene flyter rolig avsted, ofte i møter med Tale. En sorg som skal bearbeides og en nabo som enn så lenge heter Elgen.

Denne boka er fin for de som lengter etter en stille plass hvor de kan tenke tanker i sammenheng.

Tro og tillit av Mitch Albom er fra virkeligheten. Mitch Albom skriver ofte bøker som er derfra eller herfra. Det er han som bl.a har skrevet Tirsdager med Morrie. Mitch Albom er sportsjournalist, og han blir spurt om å skrive en rabbiners gravtale, - eller å forberede den, noe som tar lang tid og mange samtaler. Rabbineren er fra hans hjemby. Albom har egentlig forlatt denne trosretningen for mange år siden og føler seg ikke verdig. Derfor alle samtalene. Samtidig blir han kjent med pesoner fra helt andre miljøer enn de han vanligvis ferdes i.

Alboms bøker gir meg kunnskap, - kunnskap om livet som er så stort.

 
Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.
Boka ble utgitt på norsk første gang i 1996. Den er filmatisert.

Det er dypt inne i regnskogen og doktoren er på besøk i El Idilio. Han er der to ganger i året. Han har med seg en transportabel tannlegestol og mange typer gebiss som ligger der på rekke og rad. Antonio Jose Bolivar heter den gamle mannen. Ved en tilfeldighet oppdager han at han kan lese men ikke skrive. De to viktigste eiendelene er lupa og gebisset. Han vil lese, men har ikke noe å lese på som han liker.
Han gjør en grundig undersøkelse på dette og finner at han liker å lese kjærlighetsromaner. Det er også en kamp mellom jegeren og kattedyret ozelot.
Stikkord her er humor, naturvern, kjærlighet og klokskap.

Den gode samtalen og litt sånn

Jeg liker å reise med tog jeg. Jeg liker å være på tur, tror det er noe som ligger i blodet. Fra vi var små så er vi vante med å reise både med tog og buss over relativt lange avstander. Dette gjelder ihvertfall for noen enkelte steder i landet. På toget får du tid til å tenke i sammenheng og du kan slappe deilig av. Du har boka di, litt niste og ingenting annet å gjøre enn bare å være på reise. Livet der ute passerer forbi både forlengs og baklengs. Du blir frakta dit du skal. Tog er perfekt.

Togblues av Lillebjørn Nilsen :)

Nå har vi vært på tur og fått både i pose og sekk. Gode venner som ikke har sett hverandre på årevis er fremdeles gode venner. Gode venner på den måten at en også får den gode samtalen. Den gode samtalen er gull verdt. Den virker inspirerende, setter i gang tankene dine, øker kunnskapen din og er med på å styrke bånd. I dag er tida så travel og det er ikke så enkelt å ta seg tid til de rolige og gode refleksjonene. Desto viktigere er de når de først er der

60 års laget ble feira i selskap med mange koselig mennesker og mye god muikk. Akustisk, amatører, men igjen ble du satt tilbake til den tida da teksten og den rene musikken var sentral, den tida da det ikke var så mye "stæsj" i musikken som i dag. Bob Dylan og gitar/munnspill samt flere forskjellige bidrag.

Middag i dag ble "hakk". Karbonadedeig og kjøttdeig brunes, litt vann og buljong. Kokes litt lenge, salt og pepper. Gulrøtter, løk og poteter. Vips! Kjekk middag når en har et hus som lever og hvor folk kommer og går og kommer og går.



 Den gang jeg var barn var søndagen den verste dagen i uka. Etter voksenalder er den bare litt bedre og bedre, - sånn stort sett.










 

Plagsom nostalgi

Plagsom nostalgi, - med det mener jeg følelser og tanker som henger seg opp. Følelser som du ikke får igjen, fordi det ikke er slik livet er. Ting endrer seg. Dette dreier seg mest om barndommen og ungdommen. Av og til har følelsene en tendens til å henge seg opp, og da blir det plagsomt. Det kan være en lukt, noe du leser eller noe du ser som setter tankene dine i gang. 

I denne sammenhengen her var jeg på fjelltur og fikk en følelse som jeg kjente igjen fra barndommen. Den gangen da vi lekte i sandhauger i gården eller ute på veien, sto på skøyter på veien, brukte de samme skiene i mange år. For ikke å snakke om syklene. Trehjulsykkel, ungpikesykkel (Svithun) og morsan sin sykkel, DBS. Da fikk en ikke ny sykkel annet hvert år. Vi fikk sykkel etter at vi hadde lært oss å sykle, - på voksensykkel med pappbiter som satt fast i eikene slik at det ble motor på sykkelen. Vi lærte hverandre å sykle. Det var alltid flere voksne,- mødre- hjemme på dagtid. Vi ble passa på. Det betyr at "nabokjerringa", mødrene til venninnene mine, - og også fedrene har bidratt i min oppdragelse. De har betydd noe i livet mitt. Det er godt å tenke på. 

Søndagstur med fedrene opp i den lokale hoppbakken for å se på hopprenn.  Skiterreng rett utenfor døra. Der det nå er hus på hus og masse skog og trær. Terrenget var så mye mere åpent før.

Det var dengangen som vi kunne kjøpe drops for to og et halvt øre. Flaggdrops. Røde, hvite og blå. Det var mange butikker på den relativ lille plassen. Ihvertfall i forhold til i dag. I nabogata ble kolonialen etterhvert gjort om til kiosk. Det var kjekt.
Vi var så fulle av sand. Skulle vi leke inne til hverandre hendte det seg at vi måtte ta med dukker og dukkeklær og leke i lillegangen. Eller vi lekte i kjelleren som gikk gjennom hele firemannsboligen. 

Vi spilte mye ball. Guttene også. Tromsøkula var populær. Kjellerlemmen var kjekk å ha da. 
Sanglekene, -  på fritid og i skolegården. Også der var guttene med. Mange sanger: Skorsteinsmester ut å gå, Kom ... vil du være, Det kom en jente gående, Nede på isen der så jeg en røyk, Be meg Betty meg og helt sikkert flere.
Så spilte vi basse, men det var mest en guttegreie. Gamle sykkeldekk ble klipt opp og tredd på en "tråd".  For ikke å glemme puttebøker hvor vi bytta glansbilder.
Det er egentlig ikke så lenge siden de fleste hadde fasttelefon. Jeg vet at i mitt voksne liv så fikk telefonen innpass på slutten av 70-tallet. Det er egentlig et tankekors. I ungdommen haika vi. Det var foreldrene mine glade for. Spesielt i regnvær for da ble vi ikke våte.

Vi hørte mye på radio. Jeg kan enda huske hvor vettskremt jeg var av å høre på Cruella De Vil. Lyden av bilhornet hennes var en periode det nifseste jeg visste. Eventyrbrusen fra Bodø og bokstavkjeks. Hus bygd av tomme sigarettesker. Det var en rar og artig verden. Litt rart å tenke på hvordan utviklinga har vært. Iallefall var det ikke plagsomt å sitte her å erindre tilbake. Det var koselig.
God kveld til dere som måtte lese dette.

 




http://www.basse.no/

http://www.glansbilder.info/historie.html

Starten på 2013

Det er rart å tenke på kontrastene i livet. Det skjøre livet som vi ofte bare durer igjennom uten å sette på bremsene. Samtidig er det slik at vi av og til ser ut til å tåle det meste.
Livet er skjørt og det er som stål.

Nå når 2013 er i emning så håper jeg at vi alle får det livet vi vil. Det blir både oppturer og nedturer det vet vi. Det er livet. Som en elv, - noen ganger rolig og noen ganger så rives vi avgårde og vi lurer på hvordan rettferdigheten er fordelt. Så bare flyter vi stille og rolig avgårde. Innom noen lune viker før det brått raser utfor.
Eller kanskje livet er som en trapp. Det går både opp og ned, av og til føler vi at vi står stille. På stedet hvil. Da er det bare å aksepter det. Så går vi videre.

Kanskje er det lurt å tenke igjennom hvordan vi vil ha det. Mere aktivitet, mindre aktivitet, finne grønne lommer, få til å snu hodet og tankene riktig vei, finne noen positive ting både i heimen og på jobb hver dag.

En grønn lomme kan være yoga. Da får du strukket muskulaturen, en muskulatur som blir strammere og strammere og stivere og stivere.
En muskulatur som kjennes ut som at den holder på å løsne fra skjelettet. Å praktisere yoga gir deg også tilstedeværelse og meditasjon med på kjøpet.
For ikke å glemme styrking av kjernemuskulaturen, -
kroppen endrer kanskje
litt fasong og det kan jo kjennes bra ut.
Kanskje en meditasjonssti er tingen.

 

Det er noe grunnleggende vi alle trenger og for min del er det: frisk luft, sunn mat, noe aktivitet, omsorg, inspirasjon samt noe tid og rom for meg sjøl. Hvis jeg greier å få til dette i 2013 så er jeg fornøyd.

Det kan være inspirerende å bake litt.
Sjokoladekake eller Mjølgamp.

Oppskrift på Mjølgamp:
1l melk
1l sukker
1/4 kg marg.                                                                               
4ss hjortesalt
Ganske mye hvetemel til passe deig
(deigen skal være litt klissete)
8 lange pølser trykkes flate
Strø på perlesukker og kan
Stekes ved 200 i 10 -15 min

Godt!