Plagsom nostalgi

Plagsom nostalgi, - med det mener jeg følelser og tanker som henger seg opp. Følelser som du ikke får igjen, fordi det ikke er slik livet er. Ting endrer seg. Dette dreier seg mest om barndommen og ungdommen. Av og til har følelsene en tendens til å henge seg opp, og da blir det plagsomt. Det kan være en lukt, noe du leser eller noe du ser som setter tankene dine i gang. 

I denne sammenhengen her var jeg på fjelltur og fikk en følelse som jeg kjente igjen fra barndommen. Den gangen da vi lekte i sandhauger i gården eller ute på veien, sto på skøyter på veien, brukte de samme skiene i mange år. For ikke å snakke om syklene. Trehjulsykkel, ungpikesykkel (Svithun) og morsan sin sykkel, DBS. Da fikk en ikke ny sykkel annet hvert år. Vi fikk sykkel etter at vi hadde lært oss å sykle, - på voksensykkel med pappbiter som satt fast i eikene slik at det ble motor på sykkelen. Vi lærte hverandre å sykle. Det var alltid flere voksne,- mødre- hjemme på dagtid. Vi ble passa på. Det betyr at "nabokjerringa", mødrene til venninnene mine, - og også fedrene har bidratt i min oppdragelse. De har betydd noe i livet mitt. Det er godt å tenke på. 

Søndagstur med fedrene opp i den lokale hoppbakken for å se på hopprenn.  Skiterreng rett utenfor døra. Der det nå er hus på hus og masse skog og trær. Terrenget var så mye mere åpent før.

Det var dengangen som vi kunne kjøpe drops for to og et halvt øre. Flaggdrops. Røde, hvite og blå. Det var mange butikker på den relativ lille plassen. Ihvertfall i forhold til i dag. I nabogata ble kolonialen etterhvert gjort om til kiosk. Det var kjekt.
Vi var så fulle av sand. Skulle vi leke inne til hverandre hendte det seg at vi måtte ta med dukker og dukkeklær og leke i lillegangen. Eller vi lekte i kjelleren som gikk gjennom hele firemannsboligen. 

Vi spilte mye ball. Guttene også. Tromsøkula var populær. Kjellerlemmen var kjekk å ha da. 
Sanglekene, -  på fritid og i skolegården. Også der var guttene med. Mange sanger: Skorsteinsmester ut å gå, Kom ... vil du være, Det kom en jente gående, Nede på isen der så jeg en røyk, Be meg Betty meg og helt sikkert flere.
Så spilte vi basse, men det var mest en guttegreie. Gamle sykkeldekk ble klipt opp og tredd på en "tråd".  For ikke å glemme puttebøker hvor vi bytta glansbilder.
Det er egentlig ikke så lenge siden de fleste hadde fasttelefon. Jeg vet at i mitt voksne liv så fikk telefonen innpass på slutten av 70-tallet. Det er egentlig et tankekors. I ungdommen haika vi. Det var foreldrene mine glade for. Spesielt i regnvær for da ble vi ikke våte.

Vi hørte mye på radio. Jeg kan enda huske hvor vettskremt jeg var av å høre på Cruella De Vil. Lyden av bilhornet hennes var en periode det nifseste jeg visste. Eventyrbrusen fra Bodø og bokstavkjeks. Hus bygd av tomme sigarettesker. Det var en rar og artig verden. Litt rart å tenke på hvordan utviklinga har vært. Iallefall var det ikke plagsomt å sitte her å erindre tilbake. Det var koselig.
God kveld til dere som måtte lese dette.

 




http://www.basse.no/

http://www.glansbilder.info/historie.html