Norges eldste by

Jeg bor ganske nærme Norges eldste by. Det er koselig å tenke på. I denne byen så graver de og graver de, år etter år. De skal legge fjernvarme og en av grunnene til at dette tar tid er nok alt det de finner når de graver og graver. I denne byen ligger det masse under bakken, - både av ruiner og annet ting og tang. Men det som er rart det er at når de har sett på dette lenge og vel så graver de ihvertfall det som er av ruiner ned igjen!!! Det er for meg helt uforståelig. Ikke en eneste liten bit er igjen. Ingenting som kan være med å gi både unge og eldre identitetsfølelse. Tenk på Roma, Athen eller York. Tenk om de kunne lagt bare en liten flik under glass, så kunne vi stått der og sett på det og kjent på følelsen av at vi faktisk bor i Norges eldste by. Jeg skjønner jo det at det ville koste, men tenk om det kunne gå noen grasrotmidler til dette. Og for at det skulle bli litt rettferdig så kunne det gå grasrotmidler til Norges nest eldste by også. Det ville vært noe det. Det kan være at det er litt feil, men jeg får en slags nisseluefølelse. Ikke stolthet på en måte. Men herre verden, - et av de flotteste folkebibliotekene i landet ligger Norges eldste by, og i biblioteket ligger det ruiner fra Olavsklosteret. 



Osebergskipets venner er nå registrert som forening og kan få grasrotandeler. Det er kjempebra. Her er det gjort en utrolig bra jobb. Midt i byen er Osebergskipet bygd, - byggeplassen ligger utenfor et av de største hotellene i byen og det er genialt.  

  

Egentlig så kunne jeg bekymra meg litt over det nye, gamle, flotte, lille kulturhuset på andre sida av brua også. Står det Støperiet der eller ikke? Hmmm

Vinnerlykke

Det var noen som snakka om vinnerlykke. Det er ihvertfall jeg heelt og totalt fri for. Andre vinner i bøtter og spann og en og samme familie vinner flere millioner. Rart det der. Her leverer venninna mi og jeg trofast inn lottokupong med lykketall, astrologi, fødselstall, og jeg vet ikke hva. Uke etter uke, år etter år. Hver gang er jeg like sikker. Nå vinner vi. Men nei, - vel, en gang må det da skje. Det er jeg ihvertfall helt sikker på. 

For sikkerhetskyld og for å ha fokus så har vi lottomøter med jevne/ujevne mellomrom. Der diskuterer vi tall, ser på hvem som oftest trekkes og vo konsentrerer oss virkelig  om å gjøre det riktig. Men jeg skjønner jo at vi har ikke skjønt det! Vi bare tror det. 

 

Ved nærmere ettertanke så har jeg kanskje vunnet et par ganger. Påskelotteriet på den gamle skola oppe på hyttehytta. Jeg vant også, sammen med mannen min, en tur til Kreta. Det siste er mange, mange år siden. 

Egentlig så skjønner jeg jo det at jeg vinner hele tida på en måte. Jeg vant da jeg ble født i Norge, traff mannen min, fikk de kjekke guttene mine og barnebarna. Jeg vant da jeg fikk en jobb som jeg trives i, - og jeg vinner hver dag fordi jeg har en jobb. Jeg har gode venner og et godt nettverk. Jeg er stort sett frisk og alt er bra. 

 

Skulle bare ønske at jeg kunne vinne i lotto. En skikkelig gevinst, sånn for engangs skyld. En ting er ihvertfall helt sikkert. Leverer du ikke kupongen så vinner du ihvertfall ikke.

Da er det bare å leve i håpet, krysse fingre og tær og glede seg til lørdagen. Da vinner vi :) Nå er de riktige tallene med, - det er helt sikkert