søndag 10. august 2014

Tida




Akkurat da ferien starta, så tenkte jeg at nå er det et hav av tid, tid som jeg kan bruke til hva jeg vil. Så er ferien plutselig over. Mange gode opplevelser å ta med seg inn i høst og vintermørket.  Jeg har helt sikkert snakka om dette med tid tidligere. Det med tid er jo essensielt da. Det er jo tida vi har. Vi er litt stressa, - de fleste av oss. Rart det der, for i utgangspunktet så skulle vi ha det helt utrolig bra, - ihvertfall i forhold til før i tida.

Jeg vet at hvis vi tar bort tv og pc så har vi all verdens tid, og da trenger vi ikke stresse, men vi er jo nødt til å fylle den tida med noe, og hva skal det være? Ja det lurer jeg på. Noen er så heldige at de har en helt oppegående viljestyrkemuskel. Det er noe annet med de som ikke det har.


                                 

Det er mye man kanskje har lyst til å gjøre, mye man bør ha gjort og mye man må gjøre. Det er så mye at en blir helt handlingslamma og setter seg like godt foran tv og pc.

Her gjelder de å ha fokus, lage seg liste, tenker jeg. Ihvertfall på bør og må ting. De andre tinga går kanskje litt mere av seg sjøl. Jeg tenker ikke på en liste som inneholder det å lage middag og handle og de helt vanlige må tingene. Jo forresten det kan godt være med på lista, det avhenger litt av dagen. " Ha lyst til ting"må også med på lista. Jeg tror det blir flere lister:)
Slike lister skal være fine å se på. Med blomster og ting og tang.
             
Jeg hører på lydbok for tida. digibok, og det er en ny erfaring. Jeg er så vant med at når man går tur, så skal det være musikk på ørene, men ikke nå. Bok er best, og jeg har fått unna ganske mye stryketøy også. Når jeg hører på lydbok, så er jeg på en måte i flytsonen min,

Forresten, - og dette har jeg sikkert også sagt før: Hvorfor finnes det ikke en kanal på tv for de som er interesert i håndarbeid foreks. strikking og tja, -  yoga og litt sånn.

Jeg har også bestemt meg for å gå på foredraget om mindfullnes, som skal være på biblioteket her i høst. Tida som har vært får vi ikke tilbake. Vi må fylle den positivt og vi må lage gode minner.

Ikke minst så skal noe av tida mi i høst brukes til å dra på "hjem".  Det gleder jeg meg til, og det er viktig å ha noe å glede seg til.

             

lørdag 10. mai 2014



Jeg synes på mange måter det har vært en krevende vinter. Hodet har i perioder kjentes fullt, men nå er sola og varmen her og vi er bare i mai. Det er fint det. Det er utsikter til en lang og varm vår. Jeg har bestemt meg for bare å lese type "lette" bøker nå - i en periode. Det gleder jeg meg til. Feel good bøker, krimbøker, pageturnere, type strand og sommer litteratur. Det som er ukomplisert, og kanskje glemmer jeg både tittel, forfatternavn og innhold, men det får nå bare være. 
Jeg leser til jeg blir lei av disse, og jeg vet at innimellom så vil det komme noen gullkorn.

Det blir en flytsone i bøker med fine omslag og ukomplisert innhold. Det blir bøker som av og til setter seg,, og det blr bøker som fort går i glemmeboka.

Det er ei tid siden jeg bestemte meg for å ha denne strategien, så jeg har rukket å lese noen av bøkene, og jammen kommer det en del gode bøker innimellom. 


Denne boka, foreksempel, var veldig god. Gammedags, rolig tempo. Om metodispresten Samuel Lake og hans familie. Han blir, av menigheta, stemt ut som prest, og han må ta med seg familien sin og flytte til svigerfamilien. Barna er vant til å være der om sommeren. Han har tre barn, dattera Swan og to sønner. Nabogutten Blade blir mishandla i heimen, og han vil ikke være noe annet sted enn hos Samuel og familien. Samuel er også musiker, og mens han synger, spiller og preker for en ny menighet i et telt på ene siden av veien, så jobber kona i puben etter foreldrene på andre sida av veien. Puben heter Moses stenger aldri. Dette er bare litt om en bok som har humor og varme, det er en feel good bok og sommerbok.

Det er nok også noen bøker som jeg ikke leser ferdig. Jeg gir de en sjanse med en kopp te og 20 minutter, men fenger det ikke så er det ingen skam å legge den fra seg. Ligger jeg på stranda eller sitter på toget, elle skulle være så uheldig å ikke ha bøker å velge i der og da, så leser jeg mere og så er den kanskje ikke så verst allikevel. 

Det blir nok en del krim i denne sommerhaugen. Jeg leser ganske mye krim innimellom. Krim skal ikke være altfor rå, bare sånn passe. Jeg har oppdaga krimforfatter som heter Sharon Bolton. Hun skriver godt, synes jeg, har lest alle bøkene som er oversatt til norsk, jaja, de er jo litt rå da.

Jeg ser fram til late, varme solfylte dager. Ennå er det bare mai, så det er mye sommerlitteratur som skal finne veien til bokhylla mi. Det er en lykke!

onsdag 12. mars 2014

Enda en gang





Livet er noen ganger vanskelig å forstå. Ikke livet i seg sjøl, men det som skjer i livet. Hvorfor i allverden  skal det være slik at unge folk i sin beste alder, med små barn og et solid, reflektert  og innholdsrikt liv må forlate livet? Jeg ser at det må være slik,  kanskje, men jeg undrer meg allikevel. Jeg bekymrer meg for de som er tilbake, og tenker at de har mange harde tak foran seg. 

Dette er en hendelse som kommer til å være med å endre livet vårt, - sjøl om det ikke er familie, men nært allikevel. Det er noe med denne livsveven og hvordan den enes vev påvirker den andres. Det er trist å tenke på men også litt godt. Det blir liksom en sammenheng. 

For noen blir det nå en lang, lang periode med sorg, men jeg tenker at etterhvert gir de sørgende slipp, og det tror jeg er bra. Både for den som er død og borte og for de, som tross alt, skal leve livet sitt i enda mange år. 

Dette rare, skjøre livet. Dette livet som lar oss tro at det er vi som har kontrollen. Vi har jo det da,  men noen ting rår vi absolutt ikke over, derfor blir det så skjørt. 

Jeg er glad det er vår, jeg. Jeg er glad for at sola har vært å se på himmelen i to hele dager nå, - etter et ualminnelig langt fravær. Når sola skinner så tror, ihvertfall jeg, at ikke noe leit kan hende. Rart det der. 

Det er ingen jeg kjenner som er så gode til å bygge og lage gode minner som denne storfamilien. De får mange gode minner og fine bilder å ta med seg videre.


Jeg tenker på de alle sammen.

Yogalæreren min pleier å si, på slutten av avspenninga:" ...og det lille, fine hjertet ditt er helt helt avslappet."

Fine, gode ord, syes jeg.

fredag 7. februar 2014

Sparebøssene mine

Nå er vi langt inne i det nye året.
Dagene går veldig fort, og på en måte så er det bra. Da blir det fortere vår, men allikevel...
Det er bestandig noe med det å starte på et nytt år. Det er også noe med det å kunne føle at en har litt mye penger, mange penger eller ihvertfall en drøm og et håp om å ha mye penger. Der er jeg. Jeg har tre sparebøsser.


Den ene er rosa og står i vaskekjelleren. Der har den stått i noen år. Det hender seg at jeg vasker penger. Noen i heimen glemmer å ta ut pengene sin før klærne blir lagt på vask, jeg vasker de, kanskje, eller finner de før vask, jeg tenker at da er pengene mine.  Så får vi se hva det blir av det, - men det tar jo litt tid da. Hvitevasking!!!

Så er det den andre sparebøssa, den er grønn og står på det lille rommet med garn, syskrin og "jentegreier". Der putter jeg på, er nettopp begynt da, 10 kr for hvert garnnøste jeg strikker helt, helt opp. Det skjer ikke ofte. Så putter jeg på 30 kr for hver ting jeg fullfører, det skjer heller ikke ofte, men kanskje en gang...

Den tredje sparebøssa mi har jeg også hatt i noen år. Det er den, som tross alt, har fungert best. Venninna mi og jeg, fast hver 5. uke, ikke så mye, men litt med kanskje noen års mellomrom. Jaja.
Jeg bare tenker at det er jo alltids et håp, og hvis man ikke gjør noe, får man det ihvertfall ikke, - kanskje...Og så må jeg finne nøkkelen til den rosa og den grønne sparebøssa mi. Så kan jeg drømme meg litt bort, hva skal jeg bruke alle pengene på?

fredag 17. januar 2014

KARITAS









                                            



Karitas er skrevet av Kristin Marja Baldursdottir, og dette blir kanskje en av de beste bøkene jeg leser dette året.  Det er en islandsk saga, Karitas er en av fem søsken, mora er enke og hun tar med seg barna til byen hvor de kan få utdannelse og hvor de kan tjene penger. Dette er på begynnelsen av 1900. Alle barna får mere eller mindre utdannelse, og Karitas blir i kraft av seg selv, på en måte, student på kunstakademiet i København.

Etterhvert i handlinga så ser vi for en sterk og fin mor de har, men vi ser også for et unikt barn og fin  ungdom Karitas er.  Språket i boka er veldig godt og du kjenner kulda, varmen, stemninga og du hører lydene av båter, isflak, skravling og lydene fra sildebrygga.

Boka skaper gjenkjenning hos meg. Gjenkjenning av noe natur, av årstider og også av tidligere leste bøker av for eksempel Johannes Heggland.

Flere kvinneskjebner blir beskrevet, og vi blir også kjent med Karitas, om en kan si det, kunstnersinn.

Dette er for meg, virkelig god litteratur, og jeg gleder meg til jeg skal begynne på bok nr. 2, som heter Karitas: Kaos på lerret.

fredag 6. desember 2013

Fuglehotellet

 
Boka er skrevet av Tiger Gartè, og den er basert på forfatterens egne opplevelser.
Dette er en liten perle av ei bok. Tor Meldal får seg sommerjobb på
aluminiumsverket på Øra. Han er på søken etter noe som det ikke er snakka om , det er noe som ligger der, en sannhet han ikke vet.
Egentlig så tenker jeg at han kanskje er for ung for dette. Det er en sterk, men følelsesfylt ungdom som holder ut.  Han går på en måte i bestefarens fotspor den sommeren, og han bor hos bestemora. Går der med en gråt som ikke vil ut. Det er et mjukt og varmt språk i boka. Mens jeg leser så skjønner jeg mere og mere av hva som ligger under her. Det er ikke så mange som har flytta inn i fuglehotellet som bestefaren og Tor laga, men det er i hvert fall en liten linerle.
 
 
Det er fint å lese bøker som gjør at du kjenner igjen ting fra barndommen eller fra seinere i livet. Huset til bestemora, med vevde matter og heimelaga middag.  Den litt usikre følelsen på hva er det som har skjedd.
 

Dette er en god bok :)

Å bare være, - og så er det advent igjen

 
 
Det er det samme om det er mye eller lite bare det er PASSE :)
 


Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og det er så mye jeg skulle ha gjort og det er så mye jeg burde ha gjort. Noen ganger er det utrolig fint å bare være, eller forsøke å bare være. Uten noenting som skal tenkes på eller gjøres. Det er ikke så enkelt å få det til, men jeg har lært at det er lurt. Det å bare være uten å gjøre noe er vi ikke flinke til. Vi gjør som regel noe hele tiden, - taster på mobil eller Ipad eller datan, ser på tv samtidig, leser, strikker, avisa, musikk, venner radio, stemmer, gressklippere, oppvaskmaskina...




Det å bare være, uten å gjøre noe, lage en ramme rundt seg for å overhøre lydene, slå av, helt stille. Det er vel dette som er mindfulness, og det tror jeg er fint å lære seg. Være til stede. Jeg har skrevet om dette før,  vet det. Dette blir bare en påminnelse til meg sjøl og evt. andre. Jeg tror det handler mye om å puste, det å være bevist at en puster. Så da er det bare å  bli flink til å trekke seg tilbake og registrere om jeg puster øverst eller med magen, fort eller sakte. Beina på bordet og slapp av. 

Mandela døde i går og jeg tror det var en mann som kunne dette med å være mindful, uten egentlig å tenke over at han var det. Vet ikke jeg, men bare tenker...

"Mabidamagic", godt ord!

Det hoper seg kanskje litt opp nå før jul. Jeg har funnet ut at det er lurt å tenke på alt det man ikke skal gjøre i stedet for alt det man skal gjøre.

Det blir nok jul i år også.






Hvem leser bloggen