Enda en gang

Livet er noen ganger vanskelig å forstå. Ikke livet i seg sjøl, men det som skjer i livet. Hvorfor i allverden  skal det være slik at unge folk i sin beste alder, med små barn og et solid, reflektert  og innholdsrikt liv må forlate livet? Jeg ser at det må være slik,  kanskje, men jeg undrer meg allikevel. Jeg bekymrer meg for de som er tilbake, og tenker at de har mange harde tak foran seg. 

Dette er en hendelse som kommer til å være med å endre livet vårt, - sjøl om det ikke er familie, men nært allikevel. Det er noe med denne livsveven og hvordan den enes vev påvirker den andres. Det er trist å tenke på men også litt godt. Det blir liksom en sammenheng. 

For noen blir det nå en lang, lang periode med sorg, men jeg tenker at etterhvert gir de sørgende slipp, og det tror jeg er bra. Både for den som er død og borte og for de, som tross alt, skal leve livet sitt i enda mange år. 

Dette rare, skjøre livet. Dette livet som lar oss tro at det er vi som har kontrollen. Vi har jo det da,  men noen ting rår vi absolutt ikke over, derfor blir det så skjørt. 

Jeg er glad det er vår, jeg. Jeg er glad for at sola har vært å se på himmelen i to hele dager nå, - etter et ualminnelig langt fravær. Når sola skinner så tror, ihvertfall jeg, at ikke noe leit kan hende. Rart det der. 

Det er ingen jeg kjenner som er så gode til å bygge og lage gode minner som denne storfamilien. De får mange gode minner og fine bilder å ta med seg videre.


Jeg tenker på de alle sammen.

Yogalæreren min pleier å si, på slutten av avspenninga:" ...og det lille, fine hjertet ditt er helt helt avslappet."

Fine, gode ord, syes jeg.