Jeg synes på mange måter det har vært en krevende vinter. Hodet har i perioder kjentes fullt, men nå er sola og varmen her og vi er bare i mai. Det er fint det. Det er utsikter til en lang og varm vår. Jeg har bestemt meg for bare å lese type "lette" bøker nå - i en periode. Det gleder jeg meg til. Feel good bøker, krimbøker, pageturnere, type strand og sommer litteratur. Det som er ukomplisert, og kanskje glemmer jeg både tittel, forfatternavn og innhold, men det får nå bare være. 
Jeg leser til jeg blir lei av disse, og jeg vet at innimellom så vil det komme noen gullkorn.

Det blir en flytsone i bøker med fine omslag og ukomplisert innhold. Det blir bøker som av og til setter seg,, og det blr bøker som fort går i glemmeboka.

Det er ei tid siden jeg bestemte meg for å ha denne strategien, så jeg har rukket å lese noen av bøkene, og jammen kommer det en del gode bøker innimellom. 


Denne boka, foreksempel, var veldig god. Gammedags, rolig tempo. Om metodispresten Samuel Lake og hans familie. Han blir, av menigheta, stemt ut som prest, og han må ta med seg familien sin og flytte til svigerfamilien. Barna er vant til å være der om sommeren. Han har tre barn, dattera Swan og to sønner. Nabogutten Blade blir mishandla i heimen, og han vil ikke være noe annet sted enn hos Samuel og familien. Samuel er også musiker, og mens han synger, spiller og preker for en ny menighet i et telt på ene siden av veien, så jobber kona i puben etter foreldrene på andre sida av veien. Puben heter Moses stenger aldri. Dette er bare litt om en bok som har humor og varme, det er en feel good bok og sommerbok.

Det er nok også noen bøker som jeg ikke leser ferdig. Jeg gir de en sjanse med en kopp te og 20 minutter, men fenger det ikke så er det ingen skam å legge den fra seg. Ligger jeg på stranda eller sitter på toget, elle skulle være så uheldig å ikke ha bøker å velge i der og da, så leser jeg mere og så er den kanskje ikke så verst allikevel. 

Det blir nok en del krim i denne sommerhaugen. Jeg leser ganske mye krim innimellom. Krim skal ikke være altfor rå, bare sånn passe. Jeg har oppdaga krimforfatter som heter Sharon Bolton. Hun skriver godt, synes jeg, har lest alle bøkene som er oversatt til norsk, jaja, de er jo litt rå da.

Jeg ser fram til late, varme solfylte dager. Ennå er det bare mai, så det er mye sommerlitteratur som skal finne veien til bokhylla mi. Det er en lykke!

KARITAS

                                            



Karitas er skrevet av Kristin Marja Baldursdottir, og dette blir kanskje en av de beste bøkene jeg leser dette året.  Det er en islandsk saga, Karitas er en av fem søsken, mora er enke og hun tar med seg barna til byen hvor de kan få utdannelse og hvor de kan tjene penger. Dette er på begynnelsen av 1900. Alle barna får mere eller mindre utdannelse, og Karitas blir i kraft av seg selv, på en måte, student på kunstakademiet i København.

Etterhvert i handlinga så ser vi for en sterk og fin mor de har, men vi ser også for et unikt barn og fin  ungdom Karitas er.  Språket i boka er veldig godt og du kjenner kulda, varmen, stemninga og du hører lydene av båter, isflak, skravling og lydene fra sildebrygga.

Boka skaper gjenkjenning hos meg. Gjenkjenning av noe natur, av årstider og også av tidligere leste bøker av for eksempel Johannes Heggland.

Flere kvinneskjebner blir beskrevet, og vi blir også kjent med Karitas, om en kan si det, kunstnersinn.

Dette er for meg, virkelig god litteratur, og jeg gleder meg til jeg skal begynne på bok nr. 2, som heter Karitas: Kaos på lerret.

Fuglehotellet

 

Boka er skrevet av Tiger Gartè, og den er basert på forfatterens egne opplevelser.

Dette er en liten perle av ei bok. Tor Meldal får seg sommerjobb på

aluminiumsverket på Øra. Han er på søken etter noe som det ikke er snakka om , det er noe som ligger der, en sannhet han ikke vet.

Egentlig så tenker jeg at han kanskje er for ung for dette. Det er en sterk, men følelsesfylt ungdom som holder ut.  Han går på en måte i bestefarens fotspor den sommeren, og han bor hos bestemora. Går der med en gråt som ikke vil ut. Det er et mjukt og varmt språk i boka. Mens jeg leser så skjønner jeg mere og mere av hva som ligger under her. Det er ikke så mange som har flytta inn i fuglehotellet som bestefaren og Tor laga, men det er i hvert fall en liten linerle.

 

 

Det er fint å lese bøker som gjør at du kjenner igjen ting fra barndommen eller fra seinere i livet. Huset til bestemora, med vevde matter og heimelaga middag.  Den litt usikre følelsen på hva er det som har skjedd.

 



Dette er en god bok :)

Noen feriebøker 2013

Det er så rart med det, - er man en lesehest så rasker en med seg bøker både herfra og derfra. Det er så fint nå med alle bokhyllene som er på hotellene og overnattingsstedene. Det er ingen grunn til panikk fordi det alltid er tilgang på bøker. Jeg har lest noen flere bøker enn disse i ferien, men ikke noe poeng å si noe om alle.


Boka heter Ønskelisten og er skrevet av Gregoire Delacourt. Jocelyn og Jocelyne, begge kalt Jo er et helt vanlig ektepar i en liten landsby. De har to voksne barn, og hun har en liten forretning med stoffer og småtteri og hun skriver også på bloggen sin. Helt tilfeldig leverer hun inn en lottokupong, hun vinner, får et illebefinnende, men er lynkjapt på beina igjen. Dette er en bok om nærhet til livet og vennene dine, det er en bok om det dagligdags og til dels kjedelige livet og det er en bok om hvordan mange penger kan endre livet ditt, - eller kanskje ikke. Som den standhaftige lottospilleren jeg er, så var dette en bok jeg bare måtte lese. Jeg håper også at venninna mi leser den. Den virker oppmuntrende og inspirerende på lottospillinga. YESS! Kanskje en dag, - men slutten var for meg uventet og litt rar.



Sommerboka av Tove Jansson er viden kjent. Det er bare jeg som ikke har lest den før nå. Boka kommer til å stå i bokhylla mi, og så skal jeg lese den hver sommer. Det er en sommerbok. Sophia og farmoren er de som samtaler, undrer seg og leker. Vi aner faren i bakgrunnen, og at mora til Sophia er død. Øya er som alle øyer et avgrenset område, hvor det er lett å følge med naturens og menneskenes gang, - år etter år. Det er ikke så mye plass for innflyttere og nye sommerhus. Det som setter seg litt hos meg er hvordan farmoren på en måte hjelper Sophia med å bearbeide sorgen. Via undringene og plass for spørsmål. Farmoren skranter men er leken og jeg tror hun passer perfekt for Sophia akkurat nå.
Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre hukommelse. Det er et nydelig språk i boka og det blir sagt så mye klokt. Kanskje må jeg ta den fram på vinteren også for å glede meg til sommeren og nyte kloke ord.



Englevaktene av Kristina Ohlsson. Dette er første boka jeg har lest av henne, men det blir ikke den siste. Fredrika Bergman heter etterforskeren. Rebecca heter litteraturstudenten som forsvant for tre år siden. En kjent barnebokforfatter, som Rebecca skrev hovedoppgave om  ligger slagrammet og stum på et aldershjem, og flere lik dukker opp.
Sporene leder til barnebokforfatteren, men hun har ikke snakke på 20 år, og det blir vanskelig å avhøre henne.
Dette er den tredje boka av Kristina Ohlsson, og den fjerde er kommet og heter Paradisoffer.
 
Så er det disse to heftene. Det er ikke bøker, men jeg tar de med. I og med at vi skulle være sammen med barnebarna en del av ferien, laga jeg aktivitetshefter til de. Henta folkeeventyr fra nettet og tegninger som kunne fargelegges og litt sånn. Minne fra ferien og litt å holde på med, - og fint å lese for de.

Fra Bokhylla mi. Mye krim for tida

Jeg leser mye krim for tida. Det er noe med krimlitteraturen som gjør at jeg slapper av, koser meg, føler spenning, - av og til nesten litt for mye spenning. Det hender at jeg legger fra meg ei bok veldig ofte, det er rett og slett for å finne igjen pusten. Den første boka her som er skrevet av Jussi Adler - Olsen er ei slik bok. Den heter Washington Dekretet og jeg leser den på dansk. Jeg er ikke ferdig med den, er heldigvis ikke kommet så langt. Handlinga utspiller seg i USA og en nyvalgt president fremmer et nytt dekret, som om det blir vedtatt, vil gjøre USA til et diktatur. Presidenten er en bitter mann, begge de tidligere konene hans er blitt drept under veldig triste omstendigheter. Den ene på selve valgdagen, det ufødte barnet døde også. Men dette er bare begynnelsen. Tenk deg at internett stenges, ihvertfall for "ytringer", dødsstraffcellene skal tømmes fort og kjapt, Det er veisperrinerg over det hele, kontrollposter  og bare utlendinger får forlate landet. Jeg vet at det er land som har det slik i dag, men USA er da så mye nærmere på alle måter. Vet nesten ikke om jeg har gått av å lese dette, men spennende er det. Så er det da noen personer som er sterke på sin måte :)


Boka Stormen skrevet av Frode Granhus gjorde også inntrykk. Handlinga er fra Reine i Lofoten. Et sted som jeg trodde var stille og rolig og med mye vær. Mye vær er det, men ikke stillhet og ro. Det meste har egentlig skjedd før, men nå nøstes det opp. Et ras har gått og et barneskjelett, med alle knoklene knekt flere ganger, blir funnet. En person ligger på sykehjem nesten ihjelbrent, og dette er både krim, spenning og psykologi og hva som kanskje kan skje på små plassser med lite innsyn. Etterforsker er Rino Carlsen også kjent fra boka Malstrøm. Hvert kapittel avsluttes med spenning, slik at du bare må lese videre. Politibetjenten på stedet gruer seg til sannheten kommer frem. Været, som tittelen sier, er med på bygge opp under spenningen i boka. Dette er et rufsete og spennende nord - norge.


Den siste boka jeg vil si noe om nå er skrevet av Frerik Skagen. Boka heter Landskap med kulehull.
Boka kom for noen år siden, og handlinga utspiller seg det året som øst og vest Tyskland ble til ett Tyskland. Mye av handlinga utspiller seg  i Tyskland og Polen. Morten Martens, kjent fra tidligere bøker av Fredrik Skagen, lever et stille liv i London. I Norge tror alle at han er død. På grunn av hans geniale evner som dokumentforfalsker er han nå ansatt hos MI5 i London. Han skal treffe dattera si i en liten landsby i Polen. Dattera bor i Trondheim og studerer kunsthistorie. Under oppholdet i Polen kommer hun over et helt ukjent maleri av Vincent van Gogh. Dette setter igang et skred av hendelser og Moten Martens gjennomfører et dobbelstspill og improviserer sitt livs største kupp, rett foran nesen på internasjonale kunsthandlere.

Fra Bokhylla mi. Stemningen er rolig og du får mange tanker som varer lenge.

Bokhyller er et eget tema. Noen er ganske døde, noen er levende og noen er så rotete at de er plagsomme. I dag er det all denne sporten på tv igjen, - hele dagen. Jeg tror jeg manner meg opp og setter meg her for å si noe om bøker fra bokhylla mi som jeg har lest. Fortrinnsvis vil jeg si noe om bøker som har vært nevnt tidligere i denne bloggen. Nå er det slik at jeg kommer ikke til å si mye om bøkene. Plutselig så sier jeg for mye, men dette er bøker som jeg er redd andre skal gå glipp av. Alle tre bøkene er perler. De er ikke tykke, men de innholder så mye.

Bøkene jeg vil si noe om er Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams, Tro og tillit av Mitch Albom og  Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.



Tone skal skrive ferdig sin hovedfagsoppgave, - hun skal skrive om Marcel Proust og hans verk På sporet av den tapte tid. En liten husmannsplass i Østfold. Dagene flyter rolig avsted, ofte i møter med Tale. En sorg som skal bearbeides og en nabo som enn så lenge heter Elgen.

Denne boka er fin for de som lengter etter en stille plass hvor de kan tenke tanker i sammenheng.

Tro og tillit av Mitch Albom er fra virkeligheten. Mitch Albom skriver ofte bøker som er derfra eller herfra. Det er han som bl.a har skrevet Tirsdager med Morrie. Mitch Albom er sportsjournalist, og han blir spurt om å skrive en rabbiners gravtale, - eller å forberede den, noe som tar lang tid og mange samtaler. Rabbineren er fra hans hjemby. Albom har egentlig forlatt denne trosretningen for mange år siden og føler seg ikke verdig. Derfor alle samtalene. Samtidig blir han kjent med pesoner fra helt andre miljøer enn de han vanligvis ferdes i.

Alboms bøker gir meg kunnskap, - kunnskap om livet som er så stort.

 
Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.
Boka ble utgitt på norsk første gang i 1996. Den er filmatisert.

Det er dypt inne i regnskogen og doktoren er på besøk i El Idilio. Han er der to ganger i året. Han har med seg en transportabel tannlegestol og mange typer gebiss som ligger der på rekke og rad. Antonio Jose Bolivar heter den gamle mannen. Ved en tilfeldighet oppdager han at han kan lese men ikke skrive. De to viktigste eiendelene er lupa og gebisset. Han vil lese, men har ikke noe å lese på som han liker.
Han gjør en grundig undersøkelse på dette og finner at han liker å lese kjærlighetsromaner. Det er også en kamp mellom jegeren og kattedyret ozelot.
Stikkord her er humor, naturvern, kjærlighet og klokskap.

Fra Bokhylla mi. Noen tanker om litteratur

Bøker er superviktige for meg, og litteratur i det store og hele er omega for både demokrati og helse, det er helt sikkert.

Av og til tenker jeg når jeg har lest ei bok at usj nei den var litt flau, - men allikevel så har jeg boka med meg i lengre eller kortere tid, og da er den kanskje ikke helt bortreist. En kan snakke om god eller dårlig litteratur, men det kommer jo an på hvilke kriterier en bruker når en vurderer boka. Hvem har lest den og med hvilke briller?  En bok kan oppleves forskjellig fra person til person. Jeg tenker at det viktigste er at vi mennesker leser. 

 

Bøkene endrer seg. De du syntes var kjempegode eller morsomme for ti eller tyve eller kanskje bare få år siden er absolutt ikke veldig gode eller veldig morsomme om du leser de i dag. Det er bra. Det betyr at vi som mennesker endrer oss. Det betyr at samfunnet rundt oss har endret seg. Så er det noen bøker som er evigvarende, det er kanskje de bøkene som har et musikalsk og godt språk. Hm...Vet ikke helt.

Jeg blir nesten litt skremt jeg, når mennesker som sitter i styre og stell, mennesker som skal bli lærere, mennesker som kanskje er presidenter, og som sier at de aldri har lest ei bok. Det synes jeg er skummelt. Det er fordi at litteraturen, og kanskje mest skjønnlitteraturen er med på endre menneskets syn på livet og er med på å utvikle oss som mennesker. 

Det er så  mange levde liv som ligger der ute i bøkene, og hele verden ligger i litteraturen og vel så det. 

 

Vi er heldige vi som liker å lese, som kan drømme oss bort i ei god bok, som kan kjenne smaken, sommervarmen, lukta, krimfølelsen, høre skvalpinga i vannkanten eller oppleve den gode "musikkfølelsen" når vi leser.

Av og til så leser jeg bøker som nesten slår meg litt ut. Det er helt vanlige, gode bøker, men med innhold og min sinsstemning når jeg lese så virker boka sånn.

Den ene boka heter Du forvinner og er skrevet av Christian Jungersen
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.10898520

Den andre boka heter Flin pike og er skrevet av Gillian Flynn
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10108206

Jeg leste disse to bøkene på same tid, og det ble mye ubalanse og mye , tja psykiatri, tror jeg jeg vil si. Det er gode bøker, og jeg ble litt forundra over at jeg ble satt ut, men det er noe med den litteraturen.