Karitas er skrevet av Kristin Marja Baldursdottir, og dette blir kanskje en av de beste bøkene jeg leser dette året. Det er en islandsk saga, Karitas er en av fem søsken, mora er enke og hun tar med seg barna til byen hvor de kan få utdannelse og hvor de kan tjene penger. Dette er på begynnelsen av 1900. Alle barna får mere eller mindre utdannelse, og Karitas blir i kraft av seg selv, på en måte, student på kunstakademiet i København.
Etterhvert i handlinga så ser vi for en sterk og fin mor de har, men vi ser også for et unikt barn og fin ungdom Karitas er. Språket i boka er veldig godt og du kjenner kulda, varmen, stemninga og du hører lydene av båter, isflak, skravling og lydene fra sildebrygga.
Boka skaper gjenkjenning hos meg. Gjenkjenning av noe natur, av årstider og også av tidligere leste bøker av for eksempel Johannes Heggland.
Flere kvinneskjebner blir beskrevet, og vi blir også kjent med Karitas, om en kan si det, kunstnersinn.
Dette er for meg, virkelig god litteratur, og jeg gleder meg til jeg skal begynne på bok nr. 2, som heter Karitas: Kaos på lerret.
