Hage med potensiale

Hage med potensiale det er en hage som ikke er ferdig potensialisert (!!).

Ferdig hage er foreksempel  drømmehagen, den er strøken, alle kanter er like høye, planter i lekre farver er sirlig satt sammen og det er ikke noe ugress mellom hellene. Kurvstoler, nydelige små stearinlys og alt mulig fint er i hagen. 
Eller så er det en hage hvor det er stakittgjerde, kanskje det er blått, står liksom i stil med huset, flotte blomster i mange farver, høye og lave. Jammen står det ikke en blå benk borti der også. Blomstene står tett sammen. Farveflora. Litt loppis og litt blanda. I denne hager er det heller ikke noe ugress eller noe "feil". Huset er litt eldre, og du kan gå rett ut på bakken.



I begge disse hagene regner det liksom aldri, ingen grunn til å bære inn og ut møbler, puter og duker. Ingen sniler som kryr inn mellom alle plantene, - i det hele tatt så er det ukompliserte, nydelige, flotte hager.

En hage med potensiale en hage hvor gresset er høyt, det er gress mellom hellene, det er masse sniler og skudd fra felte trær som skyter opp over alt. Hagen er litt skjev på en måte. De steinene som engang var store, og som ble lagt ved siden av en liten nett busk ser du ikke. De er ikke store lenger, de er små og ganske vanskelige å få øye på mellom alle buskene, bringebærbuskene, brennesla og litt sånn. 

I denne hagen regner det i hytt og pine, og snilene elsker det. Ugresset gror godt, og putene og dukene må legges godt under tak, også på grunn av alle fuglene som skiter både her og der. I denne hagen kan to mennesker arbeide en hel dag, og det er egentlig bare de to menneskene som ser at noe er gjort. 

Men i denne hagen er det også noen koselige små, grønne lommer. Noen små blikkfang, som ihvertfall hageeierne vet om. Noe som gjør at hagen kjennes riktig, sjøl om nok hagen vokser eierne over hodet. Dette er en hage med potensiale det, og en hage med potensiale blir aldri, aldri ferdig. Derfor blir det viktig å finne ut når nok er nok. 

En hverdagsbetraktning igjen - fasaden og Vigmo/Larsens plass.

Det er litt rart, - dette med data, tilgjengelighet, synlighet og ansiktet utad. Alt virker så fint, så harmonisk og ikke minst så positivt og gøyalt, men så er det ikke slik det er. Jeg ser jo at det ville vært begredelig om alle på "fjesboka" eller bloggene m.m. skulle være skikkelig negative, lei seg og sytete. Det ville ikke vært gøy i det hele tatt. Men lar vi oss lure? Tror vi at alle har det bedre enn oss, at alle er lykkeligere og for ikke å snakke om mere slagferdige og snartenkte.

Det er jo en rar verden vi lever i, og jeg tror vi lar oss styre mye av hva "fjesene utad viser" , og da blir det mye vi skal leve opp til. Slik har det alltid vært, jeg vet det, det er bare det at siden synligheten er så stor som den er så er det blitt mye strengere krav til fasaden, tror jeg, eller så tar jeg kanskje helt feil Jeg pleier ofte å ta feil.

Jeg husker plutselig på en tegning i ei bok, - husker ikke hvilken. To giraffer står ved et høyt gjerde, den ene henger over gjerde, rister på hodet, ser ganske forundra ut og sier til den andre: "Jammen gresset er jo ikke grønnere på andre sida". Den giraffen så skikkelig forundra ut.  

Vennskap er viktig, og hvis vi finner tid til å pleie venner, på godt og vondt, så endrer en kanskje kravene til seg selv i forhold til fasaden. Vigmo/Larsen er gode venner og de bidro veldig mye, for å si det mildt da vi pussa opp kjøkkenet. 

For en tid tilbake hadde vi en høytidelig åpning av Vigmo/Larsens plass. Vigmo/Larsens plass forsøker jeg å gjøre om til en grønn lomme, med mere eller mindre hell. Men meninga er at på den plassen så skal jeg kan jeg sitte med ting og tang, jeg kan drømme meg bort, eller jeg må tenke realiteter som foreksempel hva skal vi ha til middag i dag. Noen som vet hva de skal ha til middag i dag!

Og når jeg snakker om å ta en kopp kaffe på Vigmo/Larsens plass så vet dere nå hvor det er. Nemlig ved kjøkkenbenken i heimen :)

Jeg vet ikke om det ble noen sammenheng i dette, men det får så være.

Leve livet langsomt

Alt det dagligdagse skal passes inn i livet. Dagliglivet er jo livet ditt, men av og til kan en synes at det er lite rom og muligheter til både å tenke og snakke i sammenheng. Det er viktig, nå begynner jeg å moralisere, å ta seg tid, finne tid til betraktninger, sanseopplevelser og langsomme tanker. Vi er så travle med å tilpasse oss, omorganisere oss, tilpasse livet vårt inn i hjørnene, kantene, bestemmelsene, tilbudene, gebyrene og for ikke å snakke om det ustabile været.

De grønne lommene, som jeg har en tendens til å komme tilbake til, inneholder også tid og rom til å levet livet litt langsomt. De bør ihvertfall inneholde det. Lese bøker, hvor ikke alt er så hastig, foreksempel En egen musikk av Wikram Seth, Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams eller Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda
Høre på radioen, program som ikke bare er høye, stressa, gøyale reporterstemmer eller standup og komedie, men betrakninger, reiser, andre kulturer... Richard Hermann hadde en god radiostemme og fine kåserier.

Å leve livet lansomt kan også være å lytte til langsom musikk. Da mener jeg musikk som tar litt tid og som ikke er så høylydt og kjapp. Det kan være ren meditasjonsmusikk, men det kan også være orkestermusikk, konsertmusikk, opera, klassisk musikk. 
Tror vi kan ha mye å lære av samarbeid og konsentrasjon fra musikere som spiller i grupper. 

Det er så fint å se folk som ser ut til å være litt annerledes, kler seg annerledes, tenker annerledes. Det hjelper meg til å reflektere og setter i igang en prosess der jeg undrer meg med glede. Da er det håp, tenker jeg.

Jeg har sagt at jeg liker å være på reise, - det kan også være å ta bussen på jobben. Du er i den korte stunda på tur, det er liksom en liten mulighet til å distansere seg og fjerne seg litt fra det daglige. Å bare være på tur :)

Det å leve livet langsomt dreier det seg om å rydde plass. Rydde plass til yogaen din, meditasjonen, bøkene,  musikken, håndarbeidet og andre grønne lommer. Denne plassen skal ryddes samtidig som en ikke er alene, men skal forholde seg til, leve livet sammen med ektefelle, barn, voksne barn, vennene til både en sjøl og til barna og til barnebarna, arbeidskameratene og resten av det daglige livet.

Men dette greier vi tror jeg. Vi må bare ha fokus på det, vite hva som er bra for oss, sette noen grenser og finne bremsene litt tidligere enn hva vi ellers gjør.