Santorini

En liten tanke - natters tid   

Jeg vet ikke om det er natta i seg sjøl, det at jeg ligger så forbaska dårlig på denne madrassen eller huset som gjør at jeg ikke får sove. Iallefall El Pancho og jeg er på tur. 

Av og til bestiller vi hotell på forhånd og det har vi gjort denne ganga. Vi har ikke store kravene, men aircondition og bad er basic. Det koster ganske mye å bli henta, så vi tar bussen sammen med mange andre, To bussbytter, -vi er på en flott øy hvor vi aldri har vært før. Vi opplever det som spektakulært. 

Med koffert og sekk, vi finner hotellet. Forresten det er ikke hotell det er rooms. Vi blir så fornøyde, det er aldeles en liten drøm. Det er det  jeg tenker på natters tid.

Vi kan knapt bruke badet. Gulvet er vått hele tiden. Det kommer rustvann ut av springen. Madrassene i de to eldgamle sengene er absolutt og totalt nedligget. Vi kan ikke lukke døra, airconditionen vår er at døra står åpen slik at det blir gjennomtrekkk. Nøklene til rommene er helt like og passer til alle dørene, men som den koselige dama sier, husker ikke navnet, det pleier aldri å være noe problem. Det står oppe helt ut på plassen. Det blafrer i det elektriske. Det blåser vanvittig ute. 

                    

Så hva er det som gjør at jeg syntes dette var en fin drøm. Tror det er dette med det gamle huset. Det er 105 år gammelt og har stått last og bram med bla jordskjelvet som var her i 1956. Tror også det handler om at dette er på Santorini, og jeg tror det handler om måten vi ble møtt på. Ville vi ha frappe, juice eller annet å drikke på. Hvor kom vi fra, hva jobba vi med, ei fin historie om husets historie. 

     

Men dette med at det var en drøm varte ikke så lenge. Veldig romantisk, koselig og noe vi kommer til å huske for resten av livet, men nok er nok. Uansett så er det et godt bilde å ha med seg fra denne spesielle og særpregede øya som egentlig lever på en vulkan, - over Atlantis. 

På takterrassen skuer vi den flotte solnedgangen, som jeg har hørt skal være den vakreste, og det er første ganga jeg har opplevd applaus når sola går ned.

 

Noen minner fra Irland sommeren 2012.

 

 

 

Sommeren 2012 ferierte vi sammens med venner, - ombord i båt på River Shannon.  Vi starta mykt med noen dager i Dublin først. 

Det ble en opplevelsesrik tur, en "once in a lifetime" tur. Mange gode samtaler, mye friluft, mye sang og mye god musikk.
Det er snart et år siden og det er på tide å skrive litt. Måtte bare finne litt startgass først. Det går fort i glemmeboka, sjøl om de gode følelsene fra turen kommer til å sitte i leenge leenge.

                                                             

Irland har det mest hyggelige og inkluderende folkeslag en kan tenke seg. Og her har vi nordmenn mye å lære. Det er bare å sette igang. Vise litt interesse for turisten i gata, være litt hyggelig, gi plass. Ikke ha det så travelt. Både i bybildet og i forbifarta hilste de, ønska deg en god dag og på pubene opplevde vi, sjøl om det var fullt, at det alltid var plass.

 

Vi har vært i Dublin en gang før, og der fikk vi oss en stambub, nemlig The Celt. Vi hadde denne som stampub på denne turen også. Den ligger liksom rett bort i gata. Det er en utrolig fin pub. Koselig betjening, godt miljø, flott musikk, ikke så veldig mange turister og mye kommunikasjon.

El Pancho fisker.

Den ene kvelden vi var der så fikk vi en flott musikk opplevelse, og den var overraskende for de fleste der, tror jeg. 

En oppløftende mannsperson i sin beste alder les: Halvbarbert, hvit skjorte utenpå buksa, avslappa, ølglass i handa, satte seg på krakken og sang Gje meg handa di ven, - en så flott stemme og en så flott sang. Applaus applaus. Deretter sang han opera
Uten anstrengelse, taket løfta seg og pelsen også.
Sjølsagt så var nok han proff, en liten tur på byen. Men så flott. Og vi vet nok en gang at The Celt er en god pub å være på. Den ligger ikke midt i turistløypa, - bare litt.



Bildet under her er fra puben O'donoghues, som er puben hvor Dubliners spilte og gjorde gjennombrudd.

http://www.odonoghues.ie/music.htm



Det ble spilt veldig mye "dublinersmusikk", - nesten uansett hvor vi var. Musikken er jo en av grunnene til at vi reiser til Irland vel?

Tre fire av pubene vi besøkte gjorde på en måte inntrykk. Det er hele tiden musikken, men det er også folket som er der, måten du blir mottatt på og følelsen du får når du er der. Følelsen fra de gode opplevelsene er det du sitter igjen med. 

 

Det er rart dette med irsk og norsk folkemusikk. Det er både likheter og forskjeller. En stor forskjell, slik jeg ser det, er at den irske folkemusikken også er populær musikk på en helt annen måte enn i Norge. Så mye musikk og så mye allmenn musikk skal du lete lenge etter.

 

Vi var på puber hvor det var profesjonelle som spilte med stor glød. Det var en stor jam session, og vi ble en dag lengre i for å få med oss dette. I denne lille landsbyen, hvor de ikke var vant med at folk ville ha Irish coffee, :) vi ble igjen en dag, og de sørga for krem til desserten.

Det ble på en pub spilt hjertelig, men da vi gikk derifra var det med en slags "picnic med døden" følelse.



 

 

Det er synd at en glemmer så fort og at en er så treg. Men sånn er det med den saken. Jeg leter etter et bilde som jeg ikke finner. Den 22. juli sto vi på brua og kasta roser i elva til minne om de som døde på Utøya og i Oslo året før.








Irland er et godt ferieland, og reisekameratene var utrolige fine folk. Åpen, inkluderende, rause og skipperen var helt perfekt.

 

Litt om Cape Town

Sitter her med den nye boka til Tomm Kritiansen i handa. Boka heter Cape Town : i regnbuens tid. Etter hvert som jeg leser så blir jeg nesten litt satt ut. Det er fordi jeg har vært i Cape Town, og det er fordi jeg kjenner meg igjen i boka. Det er rart å sitte her og tenke på at der har jeg vært. Helt på andre siden av kloden, der hvor folk gikk opp ned, trodde jeg som barn. Der  hvor det fineste backepacker hotellet ligger, nemlig  Backpack Cape Town. Dette hotellet er supert, det har sjel, og det passer for alle aldersgrupper.

http://www.backpackers.co.za/Facilities/facilities.html

Med oss på turen hadde vi uglen Ollie. Utsikten er fra Table Mountain. Bomtur første gangen vi skulle opp der pga av sterk vind. Da gikk vi istedet fra under Table Mountain forbi Lions Head  til Signal Hill. Flott utsikt hele veien. Det er mye natur i Cape Town og Sør Afrika. Det virker som at det å gå på tur også er litt vanlig i Cape Town. Ihvertfall på en søndag på fjellet.

Mamma Africa lå midt i byen. Det var fullt så vi kunne ikke spise der, men vi kunne sitte å høre på den fantastiske flotte musikken. Dette var første kvelden, og det ble en flott start på oppholdet. 

Cape Town og Sør Afrika er et veldig fargerikt samfunn, men en helt annen kultur enn det jeg er vant til. Det er ikke mye snakk om sikkerhet i forhold til hverken det ene eller det andre. 

Stappfulle minibusser hvor menneskene nesten hang utenfor,  ikke sikkerhetseler, men mye tuting, kjefting og latter.

 

 

Jeg sitter egentlig å leser i boka til Tomm Kristiansen jeg.