Noen feriebøker 2013

Det er så rart med det, - er man en lesehest så rasker en med seg bøker både herfra og derfra. Det er så fint nå med alle bokhyllene som er på hotellene og overnattingsstedene. Det er ingen grunn til panikk fordi det alltid er tilgang på bøker. Jeg har lest noen flere bøker enn disse i ferien, men ikke noe poeng å si noe om alle.


Boka heter Ønskelisten og er skrevet av Gregoire Delacourt. Jocelyn og Jocelyne, begge kalt Jo er et helt vanlig ektepar i en liten landsby. De har to voksne barn, og hun har en liten forretning med stoffer og småtteri og hun skriver også på bloggen sin. Helt tilfeldig leverer hun inn en lottokupong, hun vinner, får et illebefinnende, men er lynkjapt på beina igjen. Dette er en bok om nærhet til livet og vennene dine, det er en bok om det dagligdags og til dels kjedelige livet og det er en bok om hvordan mange penger kan endre livet ditt, - eller kanskje ikke. Som den standhaftige lottospilleren jeg er, så var dette en bok jeg bare måtte lese. Jeg håper også at venninna mi leser den. Den virker oppmuntrende og inspirerende på lottospillinga. YESS! Kanskje en dag, - men slutten var for meg uventet og litt rar.



Sommerboka av Tove Jansson er viden kjent. Det er bare jeg som ikke har lest den før nå. Boka kommer til å stå i bokhylla mi, og så skal jeg lese den hver sommer. Det er en sommerbok. Sophia og farmoren er de som samtaler, undrer seg og leker. Vi aner faren i bakgrunnen, og at mora til Sophia er død. Øya er som alle øyer et avgrenset område, hvor det er lett å følge med naturens og menneskenes gang, - år etter år. Det er ikke så mye plass for innflyttere og nye sommerhus. Det som setter seg litt hos meg er hvordan farmoren på en måte hjelper Sophia med å bearbeide sorgen. Via undringene og plass for spørsmål. Farmoren skranter men er leken og jeg tror hun passer perfekt for Sophia akkurat nå.
Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre hukommelse. Det er et nydelig språk i boka og det blir sagt så mye klokt. Kanskje må jeg ta den fram på vinteren også for å glede meg til sommeren og nyte kloke ord.



Englevaktene av Kristina Ohlsson. Dette er første boka jeg har lest av henne, men det blir ikke den siste. Fredrika Bergman heter etterforskeren. Rebecca heter litteraturstudenten som forsvant for tre år siden. En kjent barnebokforfatter, som Rebecca skrev hovedoppgave om  ligger slagrammet og stum på et aldershjem, og flere lik dukker opp.
Sporene leder til barnebokforfatteren, men hun har ikke snakke på 20 år, og det blir vanskelig å avhøre henne.
Dette er den tredje boka av Kristina Ohlsson, og den fjerde er kommet og heter Paradisoffer.
 
Så er det disse to heftene. Det er ikke bøker, men jeg tar de med. I og med at vi skulle være sammen med barnebarna en del av ferien, laga jeg aktivitetshefter til de. Henta folkeeventyr fra nettet og tegninger som kunne fargelegges og litt sånn. Minne fra ferien og litt å holde på med, - og fint å lese for de.

Santorini

En liten tanke - natters tid   

Jeg vet ikke om det er natta i seg sjøl, det at jeg ligger så forbaska dårlig på denne madrassen eller huset som gjør at jeg ikke får sove. Iallefall El Pancho og jeg er på tur. 

Av og til bestiller vi hotell på forhånd og det har vi gjort denne ganga. Vi har ikke store kravene, men aircondition og bad er basic. Det koster ganske mye å bli henta, så vi tar bussen sammen med mange andre, To bussbytter, -vi er på en flott øy hvor vi aldri har vært før. Vi opplever det som spektakulært. 

Med koffert og sekk, vi finner hotellet. Forresten det er ikke hotell det er rooms. Vi blir så fornøyde, det er aldeles en liten drøm. Det er det  jeg tenker på natters tid.

Vi kan knapt bruke badet. Gulvet er vått hele tiden. Det kommer rustvann ut av springen. Madrassene i de to eldgamle sengene er absolutt og totalt nedligget. Vi kan ikke lukke døra, airconditionen vår er at døra står åpen slik at det blir gjennomtrekkk. Nøklene til rommene er helt like og passer til alle dørene, men som den koselige dama sier, husker ikke navnet, det pleier aldri å være noe problem. Det står oppe helt ut på plassen. Det blafrer i det elektriske. Det blåser vanvittig ute. 

                    

Så hva er det som gjør at jeg syntes dette var en fin drøm. Tror det er dette med det gamle huset. Det er 105 år gammelt og har stått last og bram med bla jordskjelvet som var her i 1956. Tror også det handler om at dette er på Santorini, og jeg tror det handler om måten vi ble møtt på. Ville vi ha frappe, juice eller annet å drikke på. Hvor kom vi fra, hva jobba vi med, ei fin historie om husets historie. 

     

Men dette med at det var en drøm varte ikke så lenge. Veldig romantisk, koselig og noe vi kommer til å huske for resten av livet, men nok er nok. Uansett så er det et godt bilde å ha med seg fra denne spesielle og særpregede øya som egentlig lever på en vulkan, - over Atlantis. 

På takterrassen skuer vi den flotte solnedgangen, som jeg har hørt skal være den vakreste, og det er første ganga jeg har opplevd applaus når sola går ned.