mandag 15. juli 2013

Santorini

En liten tanke - natters tid   

Jeg vet ikke om det er natta i seg sjøl, det at jeg ligger så forbaska dårlig på denne madrassen eller huset som gjør at jeg ikke får sove. Iallefall El Pancho og jeg er på tur. 

Av og til bestiller vi hotell på forhånd og det har vi gjort denne ganga. Vi har ikke store kravene, men aircondition og bad er basic. Det koster ganske mye å bli henta, så vi tar bussen sammen med mange andre, To bussbytter, -vi er på en flott øy hvor vi aldri har vært før. Vi opplever det som spektakulært. 

Med koffert og sekk, vi finner hotellet. Forresten det er ikke hotell det er rooms. Vi blir så fornøyde, det er aldeles en liten drøm. Det er det  jeg tenker på natters tid.

Vi kan knapt bruke badet. Gulvet er vått hele tiden. Det kommer rustvann ut av springen. Madrassene i de to eldgamle sengene er absolutt og totalt nedligget. Vi kan ikke lukke døra, airconditionen vår er at døra står åpen slik at det blir gjennomtrekkk. Nøklene til rommene er helt like og passer til alle dørene, men som den koselige dama sier, husker ikke navnet, det pleier aldri å være noe problem. Det står oppe helt ut på plassen. Det blafrer i det elektriske. Det blåser vanvittig ute. 



                    
Så hva er det som gjør at jeg syntes dette var en fin drøm. Tror det er dette med det gamle huset. Det er 105 år gammelt og har stått last og bram med bla jordskjelvet som var her i 1956. Tror også det handler om at dette er på Santorini, og jeg tror det handler om måten vi ble møtt på. Ville vi ha frappe, juice eller annet å drikke på. Hvor kom vi fra, hva jobba vi med, ei fin historie om husets historie. 

     
Men dette med at det var en drøm varte ikke så lenge. Veldig romantisk, koselig og noe vi kommer til å huske for resten av livet, men nok er nok. Uansett så er det et godt bilde å ha med seg fra denne spesielle og særpregede øya som egentlig lever på en vulkan, - over Atlantis. 

På takterrassen skuer vi den flotte solnedgangen, som jeg har hørt skal være den vakreste, og det er første ganga jeg har opplevd applaus når sola går ned.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hvem leser bloggen