Noen minner fra Irland sommeren 2012.

 

 

 

Sommeren 2012 ferierte vi sammens med venner, - ombord i båt på River Shannon.  Vi starta mykt med noen dager i Dublin først. 

Det ble en opplevelsesrik tur, en "once in a lifetime" tur. Mange gode samtaler, mye friluft, mye sang og mye god musikk.
Det er snart et år siden og det er på tide å skrive litt. Måtte bare finne litt startgass først. Det går fort i glemmeboka, sjøl om de gode følelsene fra turen kommer til å sitte i leenge leenge.

                                                             

Irland har det mest hyggelige og inkluderende folkeslag en kan tenke seg. Og her har vi nordmenn mye å lære. Det er bare å sette igang. Vise litt interesse for turisten i gata, være litt hyggelig, gi plass. Ikke ha det så travelt. Både i bybildet og i forbifarta hilste de, ønska deg en god dag og på pubene opplevde vi, sjøl om det var fullt, at det alltid var plass.

 

Vi har vært i Dublin en gang før, og der fikk vi oss en stambub, nemlig The Celt. Vi hadde denne som stampub på denne turen også. Den ligger liksom rett bort i gata. Det er en utrolig fin pub. Koselig betjening, godt miljø, flott musikk, ikke så veldig mange turister og mye kommunikasjon.

El Pancho fisker.

Den ene kvelden vi var der så fikk vi en flott musikk opplevelse, og den var overraskende for de fleste der, tror jeg. 

En oppløftende mannsperson i sin beste alder les: Halvbarbert, hvit skjorte utenpå buksa, avslappa, ølglass i handa, satte seg på krakken og sang Gje meg handa di ven, - en så flott stemme og en så flott sang. Applaus applaus. Deretter sang han opera
Uten anstrengelse, taket løfta seg og pelsen også.
Sjølsagt så var nok han proff, en liten tur på byen. Men så flott. Og vi vet nok en gang at The Celt er en god pub å være på. Den ligger ikke midt i turistløypa, - bare litt.



Bildet under her er fra puben O'donoghues, som er puben hvor Dubliners spilte og gjorde gjennombrudd.

http://www.odonoghues.ie/music.htm



Det ble spilt veldig mye "dublinersmusikk", - nesten uansett hvor vi var. Musikken er jo en av grunnene til at vi reiser til Irland vel?

Tre fire av pubene vi besøkte gjorde på en måte inntrykk. Det er hele tiden musikken, men det er også folket som er der, måten du blir mottatt på og følelsen du får når du er der. Følelsen fra de gode opplevelsene er det du sitter igjen med. 

 

Det er rart dette med irsk og norsk folkemusikk. Det er både likheter og forskjeller. En stor forskjell, slik jeg ser det, er at den irske folkemusikken også er populær musikk på en helt annen måte enn i Norge. Så mye musikk og så mye allmenn musikk skal du lete lenge etter.

 

Vi var på puber hvor det var profesjonelle som spilte med stor glød. Det var en stor jam session, og vi ble en dag lengre i for å få med oss dette. I denne lille landsbyen, hvor de ikke var vant med at folk ville ha Irish coffee, :) vi ble igjen en dag, og de sørga for krem til desserten.

Det ble på en pub spilt hjertelig, men da vi gikk derifra var det med en slags "picnic med døden" følelse.



 

 

Det er synd at en glemmer så fort og at en er så treg. Men sånn er det med den saken. Jeg leter etter et bilde som jeg ikke finner. Den 22. juli sto vi på brua og kasta roser i elva til minne om de som døde på Utøya og i Oslo året før.








Irland er et godt ferieland, og reisekameratene var utrolige fine folk. Åpen, inkluderende, rause og skipperen var helt perfekt.