Påska er på hell

I dag er det 2. påskedag. Vi er hjemme og det er strålende vær. Våren er her, men det er kaldt i lufta. Vi har vært på  hyttehytta noen dager nå.

Det er noe med påska. Det er igrunnen noe med alle høytider, - det er tradisjonene. De tinga vi har gjort i alle de år. Nå faller jeg fort i tanker om ting som har vært, jeg blir fort nostalgisk. Det er også noe med hvordan samfunnet har endra seg. I Norge har vi det, - uansett hva andre måtte mene, godt. Da tenker jeg på det at å ha egne rom, det å ha tid til overs og det å ha ganske lang påskeferie er det ikke alle som kan ha. Det er ikke så mange år siden vi , flere søsken, måtte dele rom, det var mye å gjøre med arbeid, klesvasken tok lang tid, matlagingen og det meste.  I mange land nå forseres en del av utviklinga, - på en måte. det er litt rart å være foreksempel i Sør- Afrika og se på menneskene som går mot leirhyttene sine med en mobiltelefon i hånda. Men nå kom jeg litt ut av det.

Det jeg egentlig tenkte på var hytta i min barndom som var satt opp med farsans egne hender med materialer fra en revet brakke. Hytta hadde et soverom, og flere påsker bodde vi to familier, - fire voksne og fem barn i denne hytta, med mye besøk på dagtid. Det jeg vel prøver å si et det at det er mange i andre land som har det slik enda. Hva som er rett utvikling er ikke godt å vite. Det kan også være noen her i landet som har det slik, jeg bare prøver å si at vi uansett lever i et rikt og utvikla land. Jeg husker for noen å siden, - vi kjørte bil over Hardangervidda, da kom det fra den yngste: " Mamma, så god plass vi har i Norge", og det må jeg jammen si meg enig i. Tenk så heldige vi er :)

Ja nå har jeg lært det også!

Det visste jeg ikke. Det er så kjekt å lære noe nytt, sjøl om en føler at det
ikke er så mye plass til mere læring. Nå ble jeg litt optimistisk igjen. Jeg har lært at
det er en muskel som heter viljestyrkemuskel!!! :)
Tenk så flott et ord.

Jeg har noen venninner som må ha trent denne muskelen godt. De er så gode på å gjøre ting som de har satt seg fore. Stå opp, gå tur, deretter heim og spise frokost. Hver dag. Eller ihvertfall det å gå tur hver dag gjennomfører de godt. De er så flinke.

Nå vet ihvertfall jeg at jeg skal gå igang med å trene denne muskelen, hvor den nå enn befinner seg.

Er det det som er å være sta!!! Nå ble jeg usikker...eller kan viljestyremuskelen være for godt trent!!!
Det er fredag og vår i lufta.-  god helg

                     

Fredag i dag, og jeg vet hva vi skal ha til middag!

Fredag i dag, og jeg har funnet ut hva vi skal ha til middag. Da er det meste gjort, tenker jeg.
En ganske så hektisk 14 dagers periode, - ihvertfall synes jeg det, og nå er det deilig å bare puste.
Tida endrer seg. Sist helg var vi på hyttehytta. Det ble en liten skitur på fjellet med litt nye og uventa opplevelser. Vi gikk i ei løype i et terreng hvor vi nesten ikke har gått siden ongan var små. Du verden hvor flinke vi og de var. Synes bakken var lang og tung jeg, og plutselig så kommer det en stor, svær, kullsvart mann mot meg, - på snowboard. I mitt hode så ble dette et uventet bilde. Hva hadde han der å gjøre? Jeg mener ikke mannen i seg sjøl. Han så igrunnen ut som en "oppmuntrende mannsperson", men snowboard, - i skiløypa!! Jeg følte det plutselig som om jeg satt på det nye toget inn til Oslo, eller for den saks skyld i et Ryanair fly. Skuldrene ble klemt helt inntil og det ble totalstopp i tråkkinga oppover bakken. Så var det å trekke pusten og starte tråkkinga igjen. Så kom snøscooterne. To stk kameratkjøring. Tjo og hei å tut og kjør!
Det er det jeg mener med at tida har endra seg.

Det samme skjer jo på vannet om sommeren. Den rolige turen ut på vannet må enten taes tidlig på morran, eller litt seinere på ettermiddagen. Ellers så drukner vi og båten, - i både støy og vann.

Nå har jeg vært grinebiter ei stund. Det var igrunnen deilig.
Til middag skal vi ha laks og grønnsaker i folie. Alt i ett.
...og i kveld går Lykke. Første episode (sesong 2) tror jeg, på tv. En oppmuntrende depresjonskomedie. God helg!

Leve livet enkelt

Av og til så tenker jeg at vi mennesker har en tendens til å gjøre ting vanskelig. Jeg har helt sikkert sakt det før, - og nå gjentar jeg meg sjøl enda en gang, jeg vet det. Siden denne bloggen er litt for min egen del så tillater jeg meg å gjenta meg sjøl så mange ganger jeg sjøl vil.
Det er så kjekt!

Vi gjør ting vanskelig. Det skal være så alvorlig, så omstendelig og så stort. Vi blir da heller ikke særlig fonøyd med oss sjøl. Noen er jo veldig fornøyd med seg sjøl, og det er bra for dem, men stort sett så er vi mange som kanskje tenker for stort. Uten at vi helt ser det sjøl.

Derfor at jeg begynte å tenke på dette var den lille turen jeg hadde med en junior her i familien. Jeg tenker også på det fordi at det snart er ett år siden jeg pakka min sekk og reiste til fjells mot ukjent sted. Der lærte jeg noe om å forenkle foreksempel utelivet. Det er klart at det kanskje kan bli noen reaksjoner når en lager bålplass mitt på plenen, men det kan også være at det går helt greit. Det er andre i familien som er gode på dette.        Jmfr bildet. Behøver ikke gå så langt for å få en følelse av naturen og det som hører md.
 

Vi har mye å lære av andre land og kulturer. Livet går ikke fra oss sjøl om vi tenker mindre stort, lever mere i nuet og ikke er perfekte. Perfekte kan vi aldri bli, fordi vi har alle med oss ballast, og i alle familier er det noe slags dysfunksjonelt enten nå eller noe fra før eller mere eller mindre. Slik skal det være. Det er livet!

Så kan man forenkle dagen. Hvor travelt har vi det egentlig? Jaja, med småbarn og familie så er det klart det blir travelt, - men kanskje kan det forenkles allikevel, og for oss som lever livet i en slags tilstand hvor vi kan nyte live og skumme fløten så er det teit å ha det så himla travelt. Det er nok mange roller som kan omdefineres, og det er mange hensyn som tas som kanskje er totalt unødvendig. Da tenker jeg på hensyn til naboen og den biten der.
Hvis vi tenker oss litt om så skal det mye til for at det blir en katastrofe om vi ikke gjør ditt eller datt. Usj! Nå moraliserer jeg, det er jeg god på!

Vel, det var igrunnen det jeg ville si. Og forresten, - det er en artig, avslappende og oppmuntrende depresjonskomedie som heter Lykke på tv :)

Fra Bokhylla mi. Stemningen er rolig og du får mange tanker som varer lenge.

Bokhyller er et eget tema. Noen er ganske døde, noen er levende og noen er så rotete at de er plagsomme. I dag er det all denne sporten på tv igjen, - hele dagen. Jeg tror jeg manner meg opp og setter meg her for å si noe om bøker fra bokhylla mi som jeg har lest. Fortrinnsvis vil jeg si noe om bøker som har vært nevnt tidligere i denne bloggen. Nå er det slik at jeg kommer ikke til å si mye om bøkene. Plutselig så sier jeg for mye, men dette er bøker som jeg er redd andre skal gå glipp av. Alle tre bøkene er perler. De er ikke tykke, men de innholder så mye.

Bøkene jeg vil si noe om er Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams, Tro og tillit av Mitch Albom og  Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.



Tone skal skrive ferdig sin hovedfagsoppgave, - hun skal skrive om Marcel Proust og hans verk På sporet av den tapte tid. En liten husmannsplass i Østfold. Dagene flyter rolig avsted, ofte i møter med Tale. En sorg som skal bearbeides og en nabo som enn så lenge heter Elgen.

Denne boka er fin for de som lengter etter en stille plass hvor de kan tenke tanker i sammenheng.

Tro og tillit av Mitch Albom er fra virkeligheten. Mitch Albom skriver ofte bøker som er derfra eller herfra. Det er han som bl.a har skrevet Tirsdager med Morrie. Mitch Albom er sportsjournalist, og han blir spurt om å skrive en rabbiners gravtale, - eller å forberede den, noe som tar lang tid og mange samtaler. Rabbineren er fra hans hjemby. Albom har egentlig forlatt denne trosretningen for mange år siden og føler seg ikke verdig. Derfor alle samtalene. Samtidig blir han kjent med pesoner fra helt andre miljøer enn de han vanligvis ferdes i.

Alboms bøker gir meg kunnskap, - kunnskap om livet som er så stort.

 
Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda.
Boka ble utgitt på norsk første gang i 1996. Den er filmatisert.

Det er dypt inne i regnskogen og doktoren er på besøk i El Idilio. Han er der to ganger i året. Han har med seg en transportabel tannlegestol og mange typer gebiss som ligger der på rekke og rad. Antonio Jose Bolivar heter den gamle mannen. Ved en tilfeldighet oppdager han at han kan lese men ikke skrive. De to viktigste eiendelene er lupa og gebisset. Han vil lese, men har ikke noe å lese på som han liker.
Han gjør en grundig undersøkelse på dette og finner at han liker å lese kjærlighetsromaner. Det er også en kamp mellom jegeren og kattedyret ozelot.
Stikkord her er humor, naturvern, kjærlighet og klokskap.

Den gode samtalen og litt sånn

Jeg liker å reise med tog jeg. Jeg liker å være på tur, tror det er noe som ligger i blodet. Fra vi var små så er vi vante med å reise både med tog og buss over relativt lange avstander. Dette gjelder ihvertfall for noen enkelte steder i landet. På toget får du tid til å tenke i sammenheng og du kan slappe deilig av. Du har boka di, litt niste og ingenting annet å gjøre enn bare å være på reise. Livet der ute passerer forbi både forlengs og baklengs. Du blir frakta dit du skal. Tog er perfekt.

Togblues av Lillebjørn Nilsen :)

Nå har vi vært på tur og fått både i pose og sekk. Gode venner som ikke har sett hverandre på årevis er fremdeles gode venner. Gode venner på den måten at en også får den gode samtalen. Den gode samtalen er gull verdt. Den virker inspirerende, setter i gang tankene dine, øker kunnskapen din og er med på å styrke bånd. I dag er tida så travel og det er ikke så enkelt å ta seg tid til de rolige og gode refleksjonene. Desto viktigere er de når de først er der

60 års laget ble feira i selskap med mange koselig mennesker og mye god muikk. Akustisk, amatører, men igjen ble du satt tilbake til den tida da teksten og den rene musikken var sentral, den tida da det ikke var så mye "stæsj" i musikken som i dag. Bob Dylan og gitar/munnspill samt flere forskjellige bidrag.

Middag i dag ble "hakk". Karbonadedeig og kjøttdeig brunes, litt vann og buljong. Kokes litt lenge, salt og pepper. Gulrøtter, løk og poteter. Vips! Kjekk middag når en har et hus som lever og hvor folk kommer og går og kommer og går.



 Den gang jeg var barn var søndagen den verste dagen i uka. Etter voksenalder er den bare litt bedre og bedre, - sånn stort sett.










 

Plagsom nostalgi

Plagsom nostalgi, - med det mener jeg følelser og tanker som henger seg opp. Følelser som du ikke får igjen, fordi det ikke er slik livet er. Ting endrer seg. Dette dreier seg mest om barndommen og ungdommen. Av og til har følelsene en tendens til å henge seg opp, og da blir det plagsomt. Det kan være en lukt, noe du leser eller noe du ser som setter tankene dine i gang. 

I denne sammenhengen her var jeg på fjelltur og fikk en følelse som jeg kjente igjen fra barndommen. Den gangen da vi lekte i sandhauger i gården eller ute på veien, sto på skøyter på veien, brukte de samme skiene i mange år. For ikke å snakke om syklene. Trehjulsykkel, ungpikesykkel (Svithun) og morsan sin sykkel, DBS. Da fikk en ikke ny sykkel annet hvert år. Vi fikk sykkel etter at vi hadde lært oss å sykle, - på voksensykkel med pappbiter som satt fast i eikene slik at det ble motor på sykkelen. Vi lærte hverandre å sykle. Det var alltid flere voksne,- mødre- hjemme på dagtid. Vi ble passa på. Det betyr at "nabokjerringa", mødrene til venninnene mine, - og også fedrene har bidratt i min oppdragelse. De har betydd noe i livet mitt. Det er godt å tenke på. 

Søndagstur med fedrene opp i den lokale hoppbakken for å se på hopprenn.  Skiterreng rett utenfor døra. Der det nå er hus på hus og masse skog og trær. Terrenget var så mye mere åpent før.

Det var dengangen som vi kunne kjøpe drops for to og et halvt øre. Flaggdrops. Røde, hvite og blå. Det var mange butikker på den relativ lille plassen. Ihvertfall i forhold til i dag. I nabogata ble kolonialen etterhvert gjort om til kiosk. Det var kjekt.
Vi var så fulle av sand. Skulle vi leke inne til hverandre hendte det seg at vi måtte ta med dukker og dukkeklær og leke i lillegangen. Eller vi lekte i kjelleren som gikk gjennom hele firemannsboligen. 

Vi spilte mye ball. Guttene også. Tromsøkula var populær. Kjellerlemmen var kjekk å ha da. 
Sanglekene, -  på fritid og i skolegården. Også der var guttene med. Mange sanger: Skorsteinsmester ut å gå, Kom ... vil du være, Det kom en jente gående, Nede på isen der så jeg en røyk, Be meg Betty meg og helt sikkert flere.
Så spilte vi basse, men det var mest en guttegreie. Gamle sykkeldekk ble klipt opp og tredd på en "tråd".  For ikke å glemme puttebøker hvor vi bytta glansbilder.
Det er egentlig ikke så lenge siden de fleste hadde fasttelefon. Jeg vet at i mitt voksne liv så fikk telefonen innpass på slutten av 70-tallet. Det er egentlig et tankekors. I ungdommen haika vi. Det var foreldrene mine glade for. Spesielt i regnvær for da ble vi ikke våte.

Vi hørte mye på radio. Jeg kan enda huske hvor vettskremt jeg var av å høre på Cruella De Vil. Lyden av bilhornet hennes var en periode det nifseste jeg visste. Eventyrbrusen fra Bodø og bokstavkjeks. Hus bygd av tomme sigarettesker. Det var en rar og artig verden. Litt rart å tenke på hvordan utviklinga har vært. Iallefall var det ikke plagsomt å sitte her å erindre tilbake. Det var koselig.
God kveld til dere som måtte lese dette.

 




http://www.basse.no/

http://www.glansbilder.info/historie.html