En kveld i august

Sitter her og har drukket altfor mye kaffe. Det ble et valg jeg måtte ta. Kose meg i godt selskap med kaffe og lite søvn, eller søvn og ikke kaffe. Slik er det. Det er så varmt i kveld og helt stille. Dørene står oppe, det er mørkt og sola har gått ned for ganske lenge siden. Jeg koser med med en kjempespennende krim, Politi av Jo Nesbø, men jeg må rett og slett ta en pause. Tankene går til bryllupsfesten vi var med på sist helg. Den opplevelsen sitter enda litt i. Det var noe så storslått over det. En gammel bydel på et lite tettsted oppe i landet. Et gammelt hus, 200 år, nyrestaurert, en utrolig flott, steinlagt uteplass, ny plen og alt gjort klart til ca 90 innbudte gjester. Levende musikk, 70-talls, ny, jazz og opera, you name it, mingling og koselige folk. Det er fint å være med på sånt, nå når sommeren, den er ikke over, den er bare liitt på hell. En kan ta denne opplevelsen frem utover vinteren og la den lyse opp i hverdagen.

Det koselige selskapet i kveld var ei god venninne, det ble litt mat, en god samtale, litt lottoprat og annen prat, kaffe!! og jeg fikk ei fin rød pute da hun kom.

Noen feriebøker 2013

Det er så rart med det, - er man en lesehest så rasker en med seg bøker både herfra og derfra. Det er så fint nå med alle bokhyllene som er på hotellene og overnattingsstedene. Det er ingen grunn til panikk fordi det alltid er tilgang på bøker. Jeg har lest noen flere bøker enn disse i ferien, men ikke noe poeng å si noe om alle.


Boka heter Ønskelisten og er skrevet av Gregoire Delacourt. Jocelyn og Jocelyne, begge kalt Jo er et helt vanlig ektepar i en liten landsby. De har to voksne barn, og hun har en liten forretning med stoffer og småtteri og hun skriver også på bloggen sin. Helt tilfeldig leverer hun inn en lottokupong, hun vinner, får et illebefinnende, men er lynkjapt på beina igjen. Dette er en bok om nærhet til livet og vennene dine, det er en bok om det dagligdags og til dels kjedelige livet og det er en bok om hvordan mange penger kan endre livet ditt, - eller kanskje ikke. Som den standhaftige lottospilleren jeg er, så var dette en bok jeg bare måtte lese. Jeg håper også at venninna mi leser den. Den virker oppmuntrende og inspirerende på lottospillinga. YESS! Kanskje en dag, - men slutten var for meg uventet og litt rar.



Sommerboka av Tove Jansson er viden kjent. Det er bare jeg som ikke har lest den før nå. Boka kommer til å stå i bokhylla mi, og så skal jeg lese den hver sommer. Det er en sommerbok. Sophia og farmoren er de som samtaler, undrer seg og leker. Vi aner faren i bakgrunnen, og at mora til Sophia er død. Øya er som alle øyer et avgrenset område, hvor det er lett å følge med naturens og menneskenes gang, - år etter år. Det er ikke så mye plass for innflyttere og nye sommerhus. Det som setter seg litt hos meg er hvordan farmoren på en måte hjelper Sophia med å bearbeide sorgen. Via undringene og plass for spørsmål. Farmoren skranter men er leken og jeg tror hun passer perfekt for Sophia akkurat nå.
Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre hukommelse. Det er et nydelig språk i boka og det blir sagt så mye klokt. Kanskje må jeg ta den fram på vinteren også for å glede meg til sommeren og nyte kloke ord.



Englevaktene av Kristina Ohlsson. Dette er første boka jeg har lest av henne, men det blir ikke den siste. Fredrika Bergman heter etterforskeren. Rebecca heter litteraturstudenten som forsvant for tre år siden. En kjent barnebokforfatter, som Rebecca skrev hovedoppgave om  ligger slagrammet og stum på et aldershjem, og flere lik dukker opp.
Sporene leder til barnebokforfatteren, men hun har ikke snakke på 20 år, og det blir vanskelig å avhøre henne.
Dette er den tredje boka av Kristina Ohlsson, og den fjerde er kommet og heter Paradisoffer.
 
Så er det disse to heftene. Det er ikke bøker, men jeg tar de med. I og med at vi skulle være sammen med barnebarna en del av ferien, laga jeg aktivitetshefter til de. Henta folkeeventyr fra nettet og tegninger som kunne fargelegges og litt sånn. Minne fra ferien og litt å holde på med, - og fint å lese for de.

Santorini

En liten tanke - natters tid   

Jeg vet ikke om det er natta i seg sjøl, det at jeg ligger så forbaska dårlig på denne madrassen eller huset som gjør at jeg ikke får sove. Iallefall El Pancho og jeg er på tur. 

Av og til bestiller vi hotell på forhånd og det har vi gjort denne ganga. Vi har ikke store kravene, men aircondition og bad er basic. Det koster ganske mye å bli henta, så vi tar bussen sammen med mange andre, To bussbytter, -vi er på en flott øy hvor vi aldri har vært før. Vi opplever det som spektakulært. 

Med koffert og sekk, vi finner hotellet. Forresten det er ikke hotell det er rooms. Vi blir så fornøyde, det er aldeles en liten drøm. Det er det  jeg tenker på natters tid.

Vi kan knapt bruke badet. Gulvet er vått hele tiden. Det kommer rustvann ut av springen. Madrassene i de to eldgamle sengene er absolutt og totalt nedligget. Vi kan ikke lukke døra, airconditionen vår er at døra står åpen slik at det blir gjennomtrekkk. Nøklene til rommene er helt like og passer til alle dørene, men som den koselige dama sier, husker ikke navnet, det pleier aldri å være noe problem. Det står oppe helt ut på plassen. Det blafrer i det elektriske. Det blåser vanvittig ute. 

                    

Så hva er det som gjør at jeg syntes dette var en fin drøm. Tror det er dette med det gamle huset. Det er 105 år gammelt og har stått last og bram med bla jordskjelvet som var her i 1956. Tror også det handler om at dette er på Santorini, og jeg tror det handler om måten vi ble møtt på. Ville vi ha frappe, juice eller annet å drikke på. Hvor kom vi fra, hva jobba vi med, ei fin historie om husets historie. 

     

Men dette med at det var en drøm varte ikke så lenge. Veldig romantisk, koselig og noe vi kommer til å huske for resten av livet, men nok er nok. Uansett så er det et godt bilde å ha med seg fra denne spesielle og særpregede øya som egentlig lever på en vulkan, - over Atlantis. 

På takterrassen skuer vi den flotte solnedgangen, som jeg har hørt skal være den vakreste, og det er første ganga jeg har opplevd applaus når sola går ned.

 

Hagen, nisser og litt sånn

Denne sommeren så er det lite som skjer i hagen som gjør at det blir "grønne lommer" å se på- men det skjer jo noe i hagen allikevel.

Det graves i hagen. Det er El Pancho som har fått bedre tid, - kanskje. En slik graving som dette er jo noe som må til når huset en bor i kan defineres som et gammelt hus. Problemet er at jeg fort får  en følelse av å bo på et småbruk eller på en byggeplass.

Men tenk så bra det blir :)

Det er mange fine hager rundt omkring, og rett bortenfor her så er det noen som har noen så flotte Rhododendron. Så fine farver. Til bursdagen min i fjor så ønska jeg meg Rhododendron, og fikk to stykker som står der i riktig vinkel i forhold til de store, flotte og i riktig vinkel i forhold til kjøkkenvinduet. Da kan jeg titte ut og glede meg over en forsiktig blomstring på mine små, samtidig kan jeg tenke: om noen år... 

Til bursdagen min i år så ønsker jeg meg en eller to hagenisser, eller gnomer eller hva det nå heter. Jeg ønsker meg helst to, fordi den ene skal stå å passe/vokte huset på ene sida ved en stein, og den andre skal stå på framsida ved en stein. Jeg vil helst at den ene skal røke pipe.
Ikke for det, - det  er jo så mange nisser rundt omkring, men jeg skal ikke begi meg ut på den biten der.

Jeg har jo noen "gnomer" fra før. Altså det er ikke gnomer, men jeg tenker på de som gnomer. Det er disse to reisegnomene mine, som alltid er med når jeg reiser. Så har vi fått en ny gnom. Den er fra Russland og den skal passe på hyttehytta.

Forresten så har vi også et lite tre som blomstrer for første gang. Det er en liten syrin :)

Så er det bare å ønske god helg! Jeg blogger og hører på ny cd. Ole Paus: Avslutnngen

For å avslutte dette: Her har jeg to gnomer. En i hagen og en i heimen ellers, samt litt info om gnomen!!

BLÅTT

Jeg har lært at det er viktig at omgivelsene dine er fine å se på. Det være seg ute, inne, lite eller stort. At man har noe man kan kaste blikket på, hvile på, eller rett og slett åvite at en kan gjøre det. Noe som man kan hvile i eller få inspirasjon av. Jeg liker mange farver, men synes at blått er godt for øyet. Jeg får mange assosiasjoner til fin musikk,  til litteratur, til barndommen og til naturen. Ikke minst får jeg assosiasjoner til sommeren og til Hellas.
Blått får meg også til å tenke på høytrykk og det liker jeg godt.

Oj! Der kom det med et rødt bilde. Jaja. Det er ofte slik det er. Vanskelig å få til noe som er helt strigla. Det blir gjerne litt av hvert.

Det ser jo ut som at klimaskifte er reelt, og at på denne kanten av landet så går vi mot noe sumpaktige greier, som svupper når du går. kanskje blir det slik hver eneste vår og sommer fremover. Da må man ihvertfall ha noe estetisk og fint å se på. Når man samler flere ting i samme farve så gir det en god effekt.



Når jeg sitter her og skriver så fikke jeg bare lyst til å nevne boka Orkanen, omslaget er forresten gult.  Den er skrevet av Laurent Gaude. Orkanen Katrina er varslet og  noen nekter å la seg evakuere fra New Orleans.

Seks forsjellige skjebner. Fengselet er plutselig ubemanna, men fangene forblir innelåst,  presten blir igjen, den lille gutten som ikke snakker, og oljearbeideren som plutselig bare må til New Orleans, alenemora og den gamle stae dama. Dette er ei bok som ihvertfall jeg har med meg ei stund.                                      
God kveld!







                



Noen minner fra Irland sommeren 2012.

 

 

 

Sommeren 2012 ferierte vi sammens med venner, - ombord i båt på River Shannon.  Vi starta mykt med noen dager i Dublin først. 

Det ble en opplevelsesrik tur, en "once in a lifetime" tur. Mange gode samtaler, mye friluft, mye sang og mye god musikk.
Det er snart et år siden og det er på tide å skrive litt. Måtte bare finne litt startgass først. Det går fort i glemmeboka, sjøl om de gode følelsene fra turen kommer til å sitte i leenge leenge.

                                                             

Irland har det mest hyggelige og inkluderende folkeslag en kan tenke seg. Og her har vi nordmenn mye å lære. Det er bare å sette igang. Vise litt interesse for turisten i gata, være litt hyggelig, gi plass. Ikke ha det så travelt. Både i bybildet og i forbifarta hilste de, ønska deg en god dag og på pubene opplevde vi, sjøl om det var fullt, at det alltid var plass.

 

Vi har vært i Dublin en gang før, og der fikk vi oss en stambub, nemlig The Celt. Vi hadde denne som stampub på denne turen også. Den ligger liksom rett bort i gata. Det er en utrolig fin pub. Koselig betjening, godt miljø, flott musikk, ikke så veldig mange turister og mye kommunikasjon.

El Pancho fisker.

Den ene kvelden vi var der så fikk vi en flott musikk opplevelse, og den var overraskende for de fleste der, tror jeg. 

En oppløftende mannsperson i sin beste alder les: Halvbarbert, hvit skjorte utenpå buksa, avslappa, ølglass i handa, satte seg på krakken og sang Gje meg handa di ven, - en så flott stemme og en så flott sang. Applaus applaus. Deretter sang han opera
Uten anstrengelse, taket løfta seg og pelsen også.
Sjølsagt så var nok han proff, en liten tur på byen. Men så flott. Og vi vet nok en gang at The Celt er en god pub å være på. Den ligger ikke midt i turistløypa, - bare litt.



Bildet under her er fra puben O'donoghues, som er puben hvor Dubliners spilte og gjorde gjennombrudd.

http://www.odonoghues.ie/music.htm



Det ble spilt veldig mye "dublinersmusikk", - nesten uansett hvor vi var. Musikken er jo en av grunnene til at vi reiser til Irland vel?

Tre fire av pubene vi besøkte gjorde på en måte inntrykk. Det er hele tiden musikken, men det er også folket som er der, måten du blir mottatt på og følelsen du får når du er der. Følelsen fra de gode opplevelsene er det du sitter igjen med. 

 

Det er rart dette med irsk og norsk folkemusikk. Det er både likheter og forskjeller. En stor forskjell, slik jeg ser det, er at den irske folkemusikken også er populær musikk på en helt annen måte enn i Norge. Så mye musikk og så mye allmenn musikk skal du lete lenge etter.

 

Vi var på puber hvor det var profesjonelle som spilte med stor glød. Det var en stor jam session, og vi ble en dag lengre i for å få med oss dette. I denne lille landsbyen, hvor de ikke var vant med at folk ville ha Irish coffee, :) vi ble igjen en dag, og de sørga for krem til desserten.

Det ble på en pub spilt hjertelig, men da vi gikk derifra var det med en slags "picnic med døden" følelse.



 

 

Det er synd at en glemmer så fort og at en er så treg. Men sånn er det med den saken. Jeg leter etter et bilde som jeg ikke finner. Den 22. juli sto vi på brua og kasta roser i elva til minne om de som døde på Utøya og i Oslo året før.








Irland er et godt ferieland, og reisekameratene var utrolige fine folk. Åpen, inkluderende, rause og skipperen var helt perfekt.

 

Fra Bokhylla mi. Mye krim for tida

Jeg leser mye krim for tida. Det er noe med krimlitteraturen som gjør at jeg slapper av, koser meg, føler spenning, - av og til nesten litt for mye spenning. Det hender at jeg legger fra meg ei bok veldig ofte, det er rett og slett for å finne igjen pusten. Den første boka her som er skrevet av Jussi Adler - Olsen er ei slik bok. Den heter Washington Dekretet og jeg leser den på dansk. Jeg er ikke ferdig med den, er heldigvis ikke kommet så langt. Handlinga utspiller seg i USA og en nyvalgt president fremmer et nytt dekret, som om det blir vedtatt, vil gjøre USA til et diktatur. Presidenten er en bitter mann, begge de tidligere konene hans er blitt drept under veldig triste omstendigheter. Den ene på selve valgdagen, det ufødte barnet døde også. Men dette er bare begynnelsen. Tenk deg at internett stenges, ihvertfall for "ytringer", dødsstraffcellene skal tømmes fort og kjapt, Det er veisperrinerg over det hele, kontrollposter  og bare utlendinger får forlate landet. Jeg vet at det er land som har det slik i dag, men USA er da så mye nærmere på alle måter. Vet nesten ikke om jeg har gått av å lese dette, men spennende er det. Så er det da noen personer som er sterke på sin måte :)


Boka Stormen skrevet av Frode Granhus gjorde også inntrykk. Handlinga er fra Reine i Lofoten. Et sted som jeg trodde var stille og rolig og med mye vær. Mye vær er det, men ikke stillhet og ro. Det meste har egentlig skjedd før, men nå nøstes det opp. Et ras har gått og et barneskjelett, med alle knoklene knekt flere ganger, blir funnet. En person ligger på sykehjem nesten ihjelbrent, og dette er både krim, spenning og psykologi og hva som kanskje kan skje på små plassser med lite innsyn. Etterforsker er Rino Carlsen også kjent fra boka Malstrøm. Hvert kapittel avsluttes med spenning, slik at du bare må lese videre. Politibetjenten på stedet gruer seg til sannheten kommer frem. Været, som tittelen sier, er med på bygge opp under spenningen i boka. Dette er et rufsete og spennende nord - norge.


Den siste boka jeg vil si noe om nå er skrevet av Frerik Skagen. Boka heter Landskap med kulehull.
Boka kom for noen år siden, og handlinga utspiller seg det året som øst og vest Tyskland ble til ett Tyskland. Mye av handlinga utspiller seg  i Tyskland og Polen. Morten Martens, kjent fra tidligere bøker av Fredrik Skagen, lever et stille liv i London. I Norge tror alle at han er død. På grunn av hans geniale evner som dokumentforfalsker er han nå ansatt hos MI5 i London. Han skal treffe dattera si i en liten landsby i Polen. Dattera bor i Trondheim og studerer kunsthistorie. Under oppholdet i Polen kommer hun over et helt ukjent maleri av Vincent van Gogh. Dette setter igang et skred av hendelser og Moten Martens gjennomfører et dobbelstspill og improviserer sitt livs største kupp, rett foran nesen på internasjonale kunsthandlere.