Norges eldste by

Jeg bor ganske nærme Norges eldste by. Det er koselig å tenke på. I denne byen så graver de og graver de, år etter år. De skal legge fjernvarme og en av grunnene til at dette tar tid er nok alt det de finner når de graver og graver. I denne byen ligger det masse under bakken, - både av ruiner og annet ting og tang. Men det som er rart det er at når de har sett på dette lenge og vel så graver de ihvertfall det som er av ruiner ned igjen!!! Det er for meg helt uforståelig. Ikke en eneste liten bit er igjen. Ingenting som kan være med å gi både unge og eldre identitetsfølelse. Tenk på Roma, Athen eller York. Tenk om de kunne lagt bare en liten flik under glass, så kunne vi stått der og sett på det og kjent på følelsen av at vi faktisk bor i Norges eldste by. Jeg skjønner jo det at det ville koste, men tenk om det kunne gå noen grasrotmidler til dette. Og for at det skulle bli litt rettferdig så kunne det gå grasrotmidler til Norges nest eldste by også. Det ville vært noe det. Det kan være at det er litt feil, men jeg får en slags nisseluefølelse. Ikke stolthet på en måte. Men herre verden, - et av de flotteste folkebibliotekene i landet ligger Norges eldste by, og i biblioteket ligger det ruiner fra Olavsklosteret. 



Osebergskipets venner er nå registrert som forening og kan få grasrotandeler. Det er kjempebra. Her er det gjort en utrolig bra jobb. Midt i byen er Osebergskipet bygd, - byggeplassen ligger utenfor et av de største hotellene i byen og det er genialt.  

  

Egentlig så kunne jeg bekymra meg litt over det nye, gamle, flotte, lille kulturhuset på andre sida av brua også. Står det Støperiet der eller ikke? Hmmm

Vinnerlykke

Det var noen som snakka om vinnerlykke. Det er ihvertfall jeg heelt og totalt fri for. Andre vinner i bøtter og spann og en og samme familie vinner flere millioner. Rart det der. Her leverer venninna mi og jeg trofast inn lottokupong med lykketall, astrologi, fødselstall, og jeg vet ikke hva. Uke etter uke, år etter år. Hver gang er jeg like sikker. Nå vinner vi. Men nei, - vel, en gang må det da skje. Det er jeg ihvertfall helt sikker på. 

For sikkerhetskyld og for å ha fokus så har vi lottomøter med jevne/ujevne mellomrom. Der diskuterer vi tall, ser på hvem som oftest trekkes og vo konsentrerer oss virkelig  om å gjøre det riktig. Men jeg skjønner jo at vi har ikke skjønt det! Vi bare tror det. 

 

Ved nærmere ettertanke så har jeg kanskje vunnet et par ganger. Påskelotteriet på den gamle skola oppe på hyttehytta. Jeg vant også, sammen med mannen min, en tur til Kreta. Det siste er mange, mange år siden. 

Egentlig så skjønner jeg jo det at jeg vinner hele tida på en måte. Jeg vant da jeg ble født i Norge, traff mannen min, fikk de kjekke guttene mine og barnebarna. Jeg vant da jeg fikk en jobb som jeg trives i, - og jeg vinner hver dag fordi jeg har en jobb. Jeg har gode venner og et godt nettverk. Jeg er stort sett frisk og alt er bra. 

 

Skulle bare ønske at jeg kunne vinne i lotto. En skikkelig gevinst, sånn for engangs skyld. En ting er ihvertfall helt sikkert. Leverer du ikke kupongen så vinner du ihvertfall ikke.

Da er det bare å leve i håpet, krysse fingre og tær og glede seg til lørdagen. Da vinner vi :) Nå er de riktige tallene med, - det er helt sikkert

Fra Bokhylla mi. Noen tanker om litteratur

Bøker er superviktige for meg, og litteratur i det store og hele er omega for både demokrati og helse, det er helt sikkert.

Av og til tenker jeg når jeg har lest ei bok at usj nei den var litt flau, - men allikevel så har jeg boka med meg i lengre eller kortere tid, og da er den kanskje ikke helt bortreist. En kan snakke om god eller dårlig litteratur, men det kommer jo an på hvilke kriterier en bruker når en vurderer boka. Hvem har lest den og med hvilke briller?  En bok kan oppleves forskjellig fra person til person. Jeg tenker at det viktigste er at vi mennesker leser. 

 

Bøkene endrer seg. De du syntes var kjempegode eller morsomme for ti eller tyve eller kanskje bare få år siden er absolutt ikke veldig gode eller veldig morsomme om du leser de i dag. Det er bra. Det betyr at vi som mennesker endrer oss. Det betyr at samfunnet rundt oss har endret seg. Så er det noen bøker som er evigvarende, det er kanskje de bøkene som har et musikalsk og godt språk. Hm...Vet ikke helt.

Jeg blir nesten litt skremt jeg, når mennesker som sitter i styre og stell, mennesker som skal bli lærere, mennesker som kanskje er presidenter, og som sier at de aldri har lest ei bok. Det synes jeg er skummelt. Det er fordi at litteraturen, og kanskje mest skjønnlitteraturen er med på endre menneskets syn på livet og er med på å utvikle oss som mennesker. 

Det er så  mange levde liv som ligger der ute i bøkene, og hele verden ligger i litteraturen og vel så det. 

 

Vi er heldige vi som liker å lese, som kan drømme oss bort i ei god bok, som kan kjenne smaken, sommervarmen, lukta, krimfølelsen, høre skvalpinga i vannkanten eller oppleve den gode "musikkfølelsen" når vi leser.

Av og til så leser jeg bøker som nesten slår meg litt ut. Det er helt vanlige, gode bøker, men med innhold og min sinsstemning når jeg lese så virker boka sånn.

Den ene boka heter Du forvinner og er skrevet av Christian Jungersen
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.10898520

Den andre boka heter Flin pike og er skrevet av Gillian Flynn
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10108206

Jeg leste disse to bøkene på same tid, og det ble mye ubalanse og mye , tja psykiatri, tror jeg jeg vil si. Det er gode bøker, og jeg ble litt forundra over at jeg ble satt ut, men det er noe med den litteraturen.

Noen kommer noen går

Noen kommer noen går....
En fin tekst og fin melodi, og slik er det her hos oss nå. Noen har akkurat "gått". Veldig trist, - men en del av livet. 

Det er rett før høsten er i full gang, og det er sterke brytninger i naturen. Ikke mange dager igjen hvor en kan gå barbent i skoene. Gå barbent er forresten noe av det beste med sommeren, - men ikke alt da :)
Sitter her og tenker på fine minner og bilder som dukker opp i hodet mitt. Livet er uforutsigbart og heldigvis så vet vi ikke hvordan det arter seg i framtida. Fortida er over, den får du ikke gjort noe med, annet enn å minnes de positive og gode "bildene", og framtida får du ikke gjort noe med. Men her og nå. Det er det som teller, og det er en kunst. Vet det. 

Alle årstidene har sin sjarm, men jeg undres på om høsten blir mere krevende med alderen? På denne kanten av landet så er høsten egentlig mest bare grå og fuktig, og sola er en pest og en plage(så fikk jeg sagt det og). Jeg har vokst opp i den nordlige delen og der var høsten mere tydelig, for å si det sånn. 

Nå sitter jeg her og tenker på koselige søndagsturer ute på kyststien, deilige dager på ei veldig godt ivaretatt og flott hytte med kjempegode middager og omsorg. Jeg tenker på bytte av bøker, gode samtaler og kulturopplevelser. Interesse for familien, omsorg og reiselyst. Jeg tenker også på det at en vegg i slekta er blitt borte, og mon tro om det er noen som greier å erstatte den. Kanskje er det ikke meningen at den skal erstattes og det vil heller ikke la seg gjøre. Så dette blir før og etter. 

Mandag i dag

Skulle si noe om Irlandsturen, tenkte jeg,  men det dukka opp noen andre tanker. Fikk frisørtime på sparket i dag, -  da det nærma seg krise. For å være sikker på at dagen skulle bli litt grei i forhold til samvittighet og sånn så bestemte jeg meg for å gå heim. 

Det er noen (3 - 4) få kilometer. Etter at jeg hadde fått rigga kroppen, det vil si: gjort ryggen lengre, senka skuldrene og trekt de bak, trekt navlen inn til ryggen og dradd halebeinet ned så var jeg igang. (må gjøre dette noen ganger underveis) Tror ikke jeg blir for privat nå, - dette er noe vi alle må gjøre, har jeg lært, for at det skal bli riktig. Ikke MÅ gjøre, men må gjøre. Usj...

Men tilbake til mandagen. Hvordan har helga vært, og hva er det som gnager? Har hatt besøk av to kjekke gullunger, vi har gått tur i skogen i regnværet

og den minste har også fått sett hakkespett treet. 

Det har vært fint vær også og det ble mye uteliv. Med telt og vannlek. Miss Marple på tv i går kveld. Alt dette er positivt og hygelig og nå har jeg bestemt meg for at det som gnager er filleting, og det vil jeg ikke bruke tida mi på nå, - idag, 

men det er en ting, - tenk så fint det ville vært om man kunne få en ferdig liste (på mobilen) over hvilke GODE filmer som går på tv akkurat denne dagen. Det skulle vært noe det. 

Og jeg vet hva vi skal ha til middag i dag :))  Rester fra i går :) Ha en god dag. 

Egentlig skulle jeg si noe om den fine ferieturen vår til Irland. Jeg skulle si noe om båtturen langs Shannon River, og jeg ville si noe om noen av de koselige, flotte pubene vi besøkte. Men det får bli seinere.

Dagen i dag har vært innedag, - for det meste. OL på TV, som jeg egentlig "hater" og litt forflytning av
krukker med planter. Noen måtte rett og slett under tak. Det er fordi vi holder på å regne bort. Ikke noen behagelig følelse, det må jeg si. Bakken  (plena) duver liksom når du går på den.

Vi er ikke helt i august enda, men jeg merker at jeg tenker høstaktiviteter. Ikke slike som du planlegger utenfor heimen, men inneaktiviteter. Istedenfor bok, strikking og tekoppen som litt adskilte ting på sommeren så tenker jeg nå disse i ett. Usj a meg. 

Jeg merker at dette er litt mismodige tanker, men det er jammensant vanskelig å snu retninga på tankene, når det regner så masse og det er så bløtt overalt. Men det klart, en må jo ha perspektiv på ting. Tenk på romfolket som ikke har tak over hodet i alt dette regnværet. Det er skikkelig leit for de, og det mener jeg virkelig. Det er bare uforståelig hvordan de klarer seg her i landet, - både når det regner og når sola skinne, forresten, i den grad den skinner. 

Var  inne på Strikksida på nettet i dag. Der var det så mye inspirerende håndarbeid, så mye flott som folk lager. Det er noe å ta fatt på det. 

Det var her om dagen, - da følte jeg meg ikke helt høy i hatten. Jeg "tøfla" til byen.(innesko), tok bussen. Snek meg inn på kjøpesenteret, kjøpt to cder, et yogablad, en sjokolade og Allers. Så "tøfla" jeg heim igjen på samme bussbilletten. Kom meg til huset, raskt inn og låste døra. Tror jeg var glad for at jeg ikke traff noen kjente. Cdene var fine. Opera og Valkyrien Allstars. Det er dette lavtrykket, tror jeg, som gjør at jeg lister meg frem og tilbake. 

Holder på med ei kjempegod bok. Den er tykk, og jeg må lese den sakte slik at den varer lenge. Boka heter "Kraften av en" og er skrevet av Bryce Courtenay. En stor, tykk perle. 
Vel dette var dagens "løse" tanker. Jeg håper fortsatt på en utrolig varm og tørr august!!!

Hage med potensiale

Hage med potensiale det er en hage som ikke er ferdig potensialisert (!!).

Ferdig hage er foreksempel  drømmehagen, den er strøken, alle kanter er like høye, planter i lekre farver er sirlig satt sammen og det er ikke noe ugress mellom hellene. Kurvstoler, nydelige små stearinlys og alt mulig fint er i hagen. 
Eller så er det en hage hvor det er stakittgjerde, kanskje det er blått, står liksom i stil med huset, flotte blomster i mange farver, høye og lave. Jammen står det ikke en blå benk borti der også. Blomstene står tett sammen. Farveflora. Litt loppis og litt blanda. I denne hager er det heller ikke noe ugress eller noe "feil". Huset er litt eldre, og du kan gå rett ut på bakken.



I begge disse hagene regner det liksom aldri, ingen grunn til å bære inn og ut møbler, puter og duker. Ingen sniler som kryr inn mellom alle plantene, - i det hele tatt så er det ukompliserte, nydelige, flotte hager.

En hage med potensiale en hage hvor gresset er høyt, det er gress mellom hellene, det er masse sniler og skudd fra felte trær som skyter opp over alt. Hagen er litt skjev på en måte. De steinene som engang var store, og som ble lagt ved siden av en liten nett busk ser du ikke. De er ikke store lenger, de er små og ganske vanskelige å få øye på mellom alle buskene, bringebærbuskene, brennesla og litt sånn. 

I denne hagen regner det i hytt og pine, og snilene elsker det. Ugresset gror godt, og putene og dukene må legges godt under tak, også på grunn av alle fuglene som skiter både her og der. I denne hagen kan to mennesker arbeide en hel dag, og det er egentlig bare de to menneskene som ser at noe er gjort. 

Men i denne hagen er det også noen koselige små, grønne lommer. Noen små blikkfang, som ihvertfall hageeierne vet om. Noe som gjør at hagen kjennes riktig, sjøl om nok hagen vokser eierne over hodet. Dette er en hage med potensiale det, og en hage med potensiale blir aldri, aldri ferdig. Derfor blir det viktig å finne ut når nok er nok.