Noen minner fra Irland sommeren 2012.

 

 

 

Sommeren 2012 ferierte vi sammens med venner, - ombord i båt på River Shannon.  Vi starta mykt med noen dager i Dublin først. 

Det ble en opplevelsesrik tur, en "once in a lifetime" tur. Mange gode samtaler, mye friluft, mye sang og mye god musikk.
Det er snart et år siden og det er på tide å skrive litt. Måtte bare finne litt startgass først. Det går fort i glemmeboka, sjøl om de gode følelsene fra turen kommer til å sitte i leenge leenge.

                                                             

Irland har det mest hyggelige og inkluderende folkeslag en kan tenke seg. Og her har vi nordmenn mye å lære. Det er bare å sette igang. Vise litt interesse for turisten i gata, være litt hyggelig, gi plass. Ikke ha det så travelt. Både i bybildet og i forbifarta hilste de, ønska deg en god dag og på pubene opplevde vi, sjøl om det var fullt, at det alltid var plass.

 

Vi har vært i Dublin en gang før, og der fikk vi oss en stambub, nemlig The Celt. Vi hadde denne som stampub på denne turen også. Den ligger liksom rett bort i gata. Det er en utrolig fin pub. Koselig betjening, godt miljø, flott musikk, ikke så veldig mange turister og mye kommunikasjon.

El Pancho fisker.

Den ene kvelden vi var der så fikk vi en flott musikk opplevelse, og den var overraskende for de fleste der, tror jeg. 

En oppløftende mannsperson i sin beste alder les: Halvbarbert, hvit skjorte utenpå buksa, avslappa, ølglass i handa, satte seg på krakken og sang Gje meg handa di ven, - en så flott stemme og en så flott sang. Applaus applaus. Deretter sang han opera
Uten anstrengelse, taket løfta seg og pelsen også.
Sjølsagt så var nok han proff, en liten tur på byen. Men så flott. Og vi vet nok en gang at The Celt er en god pub å være på. Den ligger ikke midt i turistløypa, - bare litt.



Bildet under her er fra puben O'donoghues, som er puben hvor Dubliners spilte og gjorde gjennombrudd.

http://www.odonoghues.ie/music.htm



Det ble spilt veldig mye "dublinersmusikk", - nesten uansett hvor vi var. Musikken er jo en av grunnene til at vi reiser til Irland vel?

Tre fire av pubene vi besøkte gjorde på en måte inntrykk. Det er hele tiden musikken, men det er også folket som er der, måten du blir mottatt på og følelsen du får når du er der. Følelsen fra de gode opplevelsene er det du sitter igjen med. 

 

Det er rart dette med irsk og norsk folkemusikk. Det er både likheter og forskjeller. En stor forskjell, slik jeg ser det, er at den irske folkemusikken også er populær musikk på en helt annen måte enn i Norge. Så mye musikk og så mye allmenn musikk skal du lete lenge etter.

 

Vi var på puber hvor det var profesjonelle som spilte med stor glød. Det var en stor jam session, og vi ble en dag lengre i for å få med oss dette. I denne lille landsbyen, hvor de ikke var vant med at folk ville ha Irish coffee, :) vi ble igjen en dag, og de sørga for krem til desserten.

Det ble på en pub spilt hjertelig, men da vi gikk derifra var det med en slags "picnic med døden" følelse.



 

 

Det er synd at en glemmer så fort og at en er så treg. Men sånn er det med den saken. Jeg leter etter et bilde som jeg ikke finner. Den 22. juli sto vi på brua og kasta roser i elva til minne om de som døde på Utøya og i Oslo året før.








Irland er et godt ferieland, og reisekameratene var utrolige fine folk. Åpen, inkluderende, rause og skipperen var helt perfekt.

 

Fra Bokhylla mi. Mye krim for tida

Jeg leser mye krim for tida. Det er noe med krimlitteraturen som gjør at jeg slapper av, koser meg, føler spenning, - av og til nesten litt for mye spenning. Det hender at jeg legger fra meg ei bok veldig ofte, det er rett og slett for å finne igjen pusten. Den første boka her som er skrevet av Jussi Adler - Olsen er ei slik bok. Den heter Washington Dekretet og jeg leser den på dansk. Jeg er ikke ferdig med den, er heldigvis ikke kommet så langt. Handlinga utspiller seg i USA og en nyvalgt president fremmer et nytt dekret, som om det blir vedtatt, vil gjøre USA til et diktatur. Presidenten er en bitter mann, begge de tidligere konene hans er blitt drept under veldig triste omstendigheter. Den ene på selve valgdagen, det ufødte barnet døde også. Men dette er bare begynnelsen. Tenk deg at internett stenges, ihvertfall for "ytringer", dødsstraffcellene skal tømmes fort og kjapt, Det er veisperrinerg over det hele, kontrollposter  og bare utlendinger får forlate landet. Jeg vet at det er land som har det slik i dag, men USA er da så mye nærmere på alle måter. Vet nesten ikke om jeg har gått av å lese dette, men spennende er det. Så er det da noen personer som er sterke på sin måte :)


Boka Stormen skrevet av Frode Granhus gjorde også inntrykk. Handlinga er fra Reine i Lofoten. Et sted som jeg trodde var stille og rolig og med mye vær. Mye vær er det, men ikke stillhet og ro. Det meste har egentlig skjedd før, men nå nøstes det opp. Et ras har gått og et barneskjelett, med alle knoklene knekt flere ganger, blir funnet. En person ligger på sykehjem nesten ihjelbrent, og dette er både krim, spenning og psykologi og hva som kanskje kan skje på små plassser med lite innsyn. Etterforsker er Rino Carlsen også kjent fra boka Malstrøm. Hvert kapittel avsluttes med spenning, slik at du bare må lese videre. Politibetjenten på stedet gruer seg til sannheten kommer frem. Været, som tittelen sier, er med på bygge opp under spenningen i boka. Dette er et rufsete og spennende nord - norge.


Den siste boka jeg vil si noe om nå er skrevet av Frerik Skagen. Boka heter Landskap med kulehull.
Boka kom for noen år siden, og handlinga utspiller seg det året som øst og vest Tyskland ble til ett Tyskland. Mye av handlinga utspiller seg  i Tyskland og Polen. Morten Martens, kjent fra tidligere bøker av Fredrik Skagen, lever et stille liv i London. I Norge tror alle at han er død. På grunn av hans geniale evner som dokumentforfalsker er han nå ansatt hos MI5 i London. Han skal treffe dattera si i en liten landsby i Polen. Dattera bor i Trondheim og studerer kunsthistorie. Under oppholdet i Polen kommer hun over et helt ukjent maleri av Vincent van Gogh. Dette setter igang et skred av hendelser og Moten Martens gjennomfører et dobbelstspill og improviserer sitt livs største kupp, rett foran nesen på internasjonale kunsthandlere.

Noe av håndarbeidet mitt og livet sånn generellt.

I dag har jeg trent viljestyrkemuskelen min. Jeg har funnet frem mye av det uferdige håndarbeidet mitt, heretter kalt UFO (uferdige objekter). Jeg har bare funnet det som ligger øverst altså.

Alle lappene mine minner meg om livet. Livet er som et lappeteppe. Et uferdig lappeteppe. Akkurat som alle UFOene mine. Det er litt vanskelig å få satt lappene sammen, riktige farver,

riktig størrelse og det å bestemme seg, - gjøre et valg. Jeg vil at det skal bli fint, og vil jo gjøre det som er riktig.

Så starter jeg på nye prosjekt. Det er det beste, - spennende. Av og til strikker jeg fort, det går langsomt når oppskrifta er komplisert eller fokus ikke er der. Livet går jevnt, fort, bratt utfor og av og til er du i tunge motbakker, - og noen ganger i flytsonen.

Noen ganger er det pause i strikkinga, - jeg trekker meg tilbake, puster, summer og går på igjen. Så hender det  at noe blir ferdig.

Påska er på hell

I dag er det 2. påskedag. Vi er hjemme og det er strålende vær. Våren er her, men det er kaldt i lufta. Vi har vært på  hyttehytta noen dager nå.

Det er noe med påska. Det er igrunnen noe med alle høytider, - det er tradisjonene. De tinga vi har gjort i alle de år. Nå faller jeg fort i tanker om ting som har vært, jeg blir fort nostalgisk. Det er også noe med hvordan samfunnet har endra seg. I Norge har vi det, - uansett hva andre måtte mene, godt. Da tenker jeg på det at å ha egne rom, det å ha tid til overs og det å ha ganske lang påskeferie er det ikke alle som kan ha. Det er ikke så mange år siden vi , flere søsken, måtte dele rom, det var mye å gjøre med arbeid, klesvasken tok lang tid, matlagingen og det meste.  I mange land nå forseres en del av utviklinga, - på en måte. det er litt rart å være foreksempel i Sør- Afrika og se på menneskene som går mot leirhyttene sine med en mobiltelefon i hånda. Men nå kom jeg litt ut av det.

Det jeg egentlig tenkte på var hytta i min barndom som var satt opp med farsans egne hender med materialer fra en revet brakke. Hytta hadde et soverom, og flere påsker bodde vi to familier, - fire voksne og fem barn i denne hytta, med mye besøk på dagtid. Det jeg vel prøver å si et det at det er mange i andre land som har det slik enda. Hva som er rett utvikling er ikke godt å vite. Det kan også være noen her i landet som har det slik, jeg bare prøver å si at vi uansett lever i et rikt og utvikla land. Jeg husker for noen å siden, - vi kjørte bil over Hardangervidda, da kom det fra den yngste: " Mamma, så god plass vi har i Norge", og det må jeg jammen si meg enig i. Tenk så heldige vi er :)

Ja nå har jeg lært det også!

Det visste jeg ikke. Det er så kjekt å lære noe nytt, sjøl om en føler at det
ikke er så mye plass til mere læring. Nå ble jeg litt optimistisk igjen. Jeg har lært at
det er en muskel som heter viljestyrkemuskel!!! :)
Tenk så flott et ord.

Jeg har noen venninner som må ha trent denne muskelen godt. De er så gode på å gjøre ting som de har satt seg fore. Stå opp, gå tur, deretter heim og spise frokost. Hver dag. Eller ihvertfall det å gå tur hver dag gjennomfører de godt. De er så flinke.

Nå vet ihvertfall jeg at jeg skal gå igang med å trene denne muskelen, hvor den nå enn befinner seg.

Er det det som er å være sta!!! Nå ble jeg usikker...eller kan viljestyremuskelen være for godt trent!!!
Det er fredag og vår i lufta.-  god helg

                     

Fredag i dag, og jeg vet hva vi skal ha til middag!

Fredag i dag, og jeg har funnet ut hva vi skal ha til middag. Da er det meste gjort, tenker jeg.
En ganske så hektisk 14 dagers periode, - ihvertfall synes jeg det, og nå er det deilig å bare puste.
Tida endrer seg. Sist helg var vi på hyttehytta. Det ble en liten skitur på fjellet med litt nye og uventa opplevelser. Vi gikk i ei løype i et terreng hvor vi nesten ikke har gått siden ongan var små. Du verden hvor flinke vi og de var. Synes bakken var lang og tung jeg, og plutselig så kommer det en stor, svær, kullsvart mann mot meg, - på snowboard. I mitt hode så ble dette et uventet bilde. Hva hadde han der å gjøre? Jeg mener ikke mannen i seg sjøl. Han så igrunnen ut som en "oppmuntrende mannsperson", men snowboard, - i skiløypa!! Jeg følte det plutselig som om jeg satt på det nye toget inn til Oslo, eller for den saks skyld i et Ryanair fly. Skuldrene ble klemt helt inntil og det ble totalstopp i tråkkinga oppover bakken. Så var det å trekke pusten og starte tråkkinga igjen. Så kom snøscooterne. To stk kameratkjøring. Tjo og hei å tut og kjør!
Det er det jeg mener med at tida har endra seg.

Det samme skjer jo på vannet om sommeren. Den rolige turen ut på vannet må enten taes tidlig på morran, eller litt seinere på ettermiddagen. Ellers så drukner vi og båten, - i både støy og vann.

Nå har jeg vært grinebiter ei stund. Det var igrunnen deilig.
Til middag skal vi ha laks og grønnsaker i folie. Alt i ett.
...og i kveld går Lykke. Første episode (sesong 2) tror jeg, på tv. En oppmuntrende depresjonskomedie. God helg!

Leve livet enkelt

Av og til så tenker jeg at vi mennesker har en tendens til å gjøre ting vanskelig. Jeg har helt sikkert sakt det før, - og nå gjentar jeg meg sjøl enda en gang, jeg vet det. Siden denne bloggen er litt for min egen del så tillater jeg meg å gjenta meg sjøl så mange ganger jeg sjøl vil.
Det er så kjekt!

Vi gjør ting vanskelig. Det skal være så alvorlig, så omstendelig og så stort. Vi blir da heller ikke særlig fonøyd med oss sjøl. Noen er jo veldig fornøyd med seg sjøl, og det er bra for dem, men stort sett så er vi mange som kanskje tenker for stort. Uten at vi helt ser det sjøl.

Derfor at jeg begynte å tenke på dette var den lille turen jeg hadde med en junior her i familien. Jeg tenker også på det fordi at det snart er ett år siden jeg pakka min sekk og reiste til fjells mot ukjent sted. Der lærte jeg noe om å forenkle foreksempel utelivet. Det er klart at det kanskje kan bli noen reaksjoner når en lager bålplass mitt på plenen, men det kan også være at det går helt greit. Det er andre i familien som er gode på dette.        Jmfr bildet. Behøver ikke gå så langt for å få en følelse av naturen og det som hører md.
 

Vi har mye å lære av andre land og kulturer. Livet går ikke fra oss sjøl om vi tenker mindre stort, lever mere i nuet og ikke er perfekte. Perfekte kan vi aldri bli, fordi vi har alle med oss ballast, og i alle familier er det noe slags dysfunksjonelt enten nå eller noe fra før eller mere eller mindre. Slik skal det være. Det er livet!

Så kan man forenkle dagen. Hvor travelt har vi det egentlig? Jaja, med småbarn og familie så er det klart det blir travelt, - men kanskje kan det forenkles allikevel, og for oss som lever livet i en slags tilstand hvor vi kan nyte live og skumme fløten så er det teit å ha det så himla travelt. Det er nok mange roller som kan omdefineres, og det er mange hensyn som tas som kanskje er totalt unødvendig. Da tenker jeg på hensyn til naboen og den biten der.
Hvis vi tenker oss litt om så skal det mye til for at det blir en katastrofe om vi ikke gjør ditt eller datt. Usj! Nå moraliserer jeg, det er jeg god på!

Vel, det var igrunnen det jeg ville si. Og forresten, - det er en artig, avslappende og oppmuntrende depresjonskomedie som heter Lykke på tv :)