Hage med potensiale

Hage med potensiale det er en hage som ikke er ferdig potensialisert (!!).

Ferdig hage er foreksempel  drømmehagen, den er strøken, alle kanter er like høye, planter i lekre farver er sirlig satt sammen og det er ikke noe ugress mellom hellene. Kurvstoler, nydelige små stearinlys og alt mulig fint er i hagen. 
Eller så er det en hage hvor det er stakittgjerde, kanskje det er blått, står liksom i stil med huset, flotte blomster i mange farver, høye og lave. Jammen står det ikke en blå benk borti der også. Blomstene står tett sammen. Farveflora. Litt loppis og litt blanda. I denne hager er det heller ikke noe ugress eller noe "feil". Huset er litt eldre, og du kan gå rett ut på bakken.



I begge disse hagene regner det liksom aldri, ingen grunn til å bære inn og ut møbler, puter og duker. Ingen sniler som kryr inn mellom alle plantene, - i det hele tatt så er det ukompliserte, nydelige, flotte hager.

En hage med potensiale en hage hvor gresset er høyt, det er gress mellom hellene, det er masse sniler og skudd fra felte trær som skyter opp over alt. Hagen er litt skjev på en måte. De steinene som engang var store, og som ble lagt ved siden av en liten nett busk ser du ikke. De er ikke store lenger, de er små og ganske vanskelige å få øye på mellom alle buskene, bringebærbuskene, brennesla og litt sånn. 

I denne hagen regner det i hytt og pine, og snilene elsker det. Ugresset gror godt, og putene og dukene må legges godt under tak, også på grunn av alle fuglene som skiter både her og der. I denne hagen kan to mennesker arbeide en hel dag, og det er egentlig bare de to menneskene som ser at noe er gjort. 

Men i denne hagen er det også noen koselige små, grønne lommer. Noen små blikkfang, som ihvertfall hageeierne vet om. Noe som gjør at hagen kjennes riktig, sjøl om nok hagen vokser eierne over hodet. Dette er en hage med potensiale det, og en hage med potensiale blir aldri, aldri ferdig. Derfor blir det viktig å finne ut når nok er nok. 

En hverdagsbetraktning igjen - fasaden og Vigmo/Larsens plass.

Det er litt rart, - dette med data, tilgjengelighet, synlighet og ansiktet utad. Alt virker så fint, så harmonisk og ikke minst så positivt og gøyalt, men så er det ikke slik det er. Jeg ser jo at det ville vært begredelig om alle på "fjesboka" eller bloggene m.m. skulle være skikkelig negative, lei seg og sytete. Det ville ikke vært gøy i det hele tatt. Men lar vi oss lure? Tror vi at alle har det bedre enn oss, at alle er lykkeligere og for ikke å snakke om mere slagferdige og snartenkte.

Det er jo en rar verden vi lever i, og jeg tror vi lar oss styre mye av hva "fjesene utad viser" , og da blir det mye vi skal leve opp til. Slik har det alltid vært, jeg vet det, det er bare det at siden synligheten er så stor som den er så er det blitt mye strengere krav til fasaden, tror jeg, eller så tar jeg kanskje helt feil Jeg pleier ofte å ta feil.

Jeg husker plutselig på en tegning i ei bok, - husker ikke hvilken. To giraffer står ved et høyt gjerde, den ene henger over gjerde, rister på hodet, ser ganske forundra ut og sier til den andre: "Jammen gresset er jo ikke grønnere på andre sida". Den giraffen så skikkelig forundra ut.  

Vennskap er viktig, og hvis vi finner tid til å pleie venner, på godt og vondt, så endrer en kanskje kravene til seg selv i forhold til fasaden. Vigmo/Larsen er gode venner og de bidro veldig mye, for å si det mildt da vi pussa opp kjøkkenet. 

For en tid tilbake hadde vi en høytidelig åpning av Vigmo/Larsens plass. Vigmo/Larsens plass forsøker jeg å gjøre om til en grønn lomme, med mere eller mindre hell. Men meninga er at på den plassen så skal jeg kan jeg sitte med ting og tang, jeg kan drømme meg bort, eller jeg må tenke realiteter som foreksempel hva skal vi ha til middag i dag. Noen som vet hva de skal ha til middag i dag!

Og når jeg snakker om å ta en kopp kaffe på Vigmo/Larsens plass så vet dere nå hvor det er. Nemlig ved kjøkkenbenken i heimen :)

Jeg vet ikke om det ble noen sammenheng i dette, men det får så være.

Leve livet langsomt

Alt det dagligdagse skal passes inn i livet. Dagliglivet er jo livet ditt, men av og til kan en synes at det er lite rom og muligheter til både å tenke og snakke i sammenheng. Det er viktig, nå begynner jeg å moralisere, å ta seg tid, finne tid til betraktninger, sanseopplevelser og langsomme tanker. Vi er så travle med å tilpasse oss, omorganisere oss, tilpasse livet vårt inn i hjørnene, kantene, bestemmelsene, tilbudene, gebyrene og for ikke å snakke om det ustabile været.

De grønne lommene, som jeg har en tendens til å komme tilbake til, inneholder også tid og rom til å levet livet litt langsomt. De bør ihvertfall inneholde det. Lese bøker, hvor ikke alt er så hastig, foreksempel En egen musikk av Wikram Seth, Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams eller Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda
Høre på radioen, program som ikke bare er høye, stressa, gøyale reporterstemmer eller standup og komedie, men betrakninger, reiser, andre kulturer... Richard Hermann hadde en god radiostemme og fine kåserier.

Å leve livet lansomt kan også være å lytte til langsom musikk. Da mener jeg musikk som tar litt tid og som ikke er så høylydt og kjapp. Det kan være ren meditasjonsmusikk, men det kan også være orkestermusikk, konsertmusikk, opera, klassisk musikk. 
Tror vi kan ha mye å lære av samarbeid og konsentrasjon fra musikere som spiller i grupper. 

Det er så fint å se folk som ser ut til å være litt annerledes, kler seg annerledes, tenker annerledes. Det hjelper meg til å reflektere og setter i igang en prosess der jeg undrer meg med glede. Da er det håp, tenker jeg.

Jeg har sagt at jeg liker å være på reise, - det kan også være å ta bussen på jobben. Du er i den korte stunda på tur, det er liksom en liten mulighet til å distansere seg og fjerne seg litt fra det daglige. Å bare være på tur :)

Det å leve livet langsomt dreier det seg om å rydde plass. Rydde plass til yogaen din, meditasjonen, bøkene,  musikken, håndarbeidet og andre grønne lommer. Denne plassen skal ryddes samtidig som en ikke er alene, men skal forholde seg til, leve livet sammen med ektefelle, barn, voksne barn, vennene til både en sjøl og til barna og til barnebarna, arbeidskameratene og resten av det daglige livet.

Men dette greier vi tror jeg. Vi må bare ha fokus på det, vite hva som er bra for oss, sette noen grenser og finne bremsene litt tidligere enn hva vi ellers gjør. 

Sporten og jeg

Det er noe med all denne sporten. Av og til så tenker jeg at vi er i ferd med å gå helt av hengslene. Det blir liksom aldri nok. Grenser tøyes hele tida, og fra å være noe som var sunt, så er det nå blitt farlig, ikke farlig som feks fallskjermhopping, men farlig fordi at du tøyer kroppen til ytterpunktet. Hva er poenget? Jeg er nok utrolig treg og skjønner ikke dette i det hele tatt. På toppen av alt så er det for noen idretter så mye penger med i spillet at vanlige folk greier ikke å forestille seg det, - og det blir også uforståelig for en som ikke gidder å forsøke å forstå dette.  Bortkasta tid, spør du meg, - det er det jo ingen som gjør. Aldri.


Jeg begynner å bli lei hele TVen. Jeg får lyst til å streike. La være å se på TV, men det er det vel ingen som merker og det behøver de heller ikke gjøre. Dette har jo noe med meg sjøl å gjøre. Jeg streiker med meg sjøl. Streiker fordi at jeg ikke vil bruke tida mi på dette. Da tenker jeg at jeg får god tid da.




Dette var bare litt lufting. Jeg tar meg en god kopp te og setter meg for å se på en litt dårlig romantisk triller. Filmatisert bok av Mary Higgins Clark. 

Litt om Cape Town

Sitter her med den nye boka til Tomm Kritiansen i handa. Boka heter Cape Town : i regnbuens tid. Etter hvert som jeg leser så blir jeg nesten litt satt ut. Det er fordi jeg har vært i Cape Town, og det er fordi jeg kjenner meg igjen i boka. Det er rart å sitte her og tenke på at der har jeg vært. Helt på andre siden av kloden, der hvor folk gikk opp ned, trodde jeg som barn. Der  hvor det fineste backepacker hotellet ligger, nemlig  Backpack Cape Town. Dette hotellet er supert, det har sjel, og det passer for alle aldersgrupper.

http://www.backpackers.co.za/Facilities/facilities.html

Med oss på turen hadde vi uglen Ollie. Utsikten er fra Table Mountain. Bomtur første gangen vi skulle opp der pga av sterk vind. Da gikk vi istedet fra under Table Mountain forbi Lions Head  til Signal Hill. Flott utsikt hele veien. Det er mye natur i Cape Town og Sør Afrika. Det virker som at det å gå på tur også er litt vanlig i Cape Town. Ihvertfall på en søndag på fjellet.

Mamma Africa lå midt i byen. Det var fullt så vi kunne ikke spise der, men vi kunne sitte å høre på den fantastiske flotte musikken. Dette var første kvelden, og det ble en flott start på oppholdet. 

Cape Town og Sør Afrika er et veldig fargerikt samfunn, men en helt annen kultur enn det jeg er vant til. Det er ikke mye snakk om sikkerhet i forhold til hverken det ene eller det andre. 

Stappfulle minibusser hvor menneskene nesten hang utenfor,  ikke sikkerhetseler, men mye tuting, kjefting og latter.

 

 

Jeg sitter egentlig å leser i boka til Tomm Kristiansen jeg. 

Leirskola /hjem /rehab

Jeg kaller det leirskole, men det var  rehabilitering. Jeg har ikke snakka så høyt om det, - bare litt høyt. I enkelte sammenhenger sa jeg at jeg skulle på hjem, - til noens forferdelse.
Oppholdet var en utrolig flott opplevelse, hvor jeg gikk i merka løyper hele tida, hver dag. En timeplan var lagt, og de fleste valg hadde noen gjort på forhånd. Havregrynsgrøt eller brød til frokost, klatring eller trening, riding eller basseng. Det var de store valgene. Jeg valgte ridning og ble kjent med to hester. Den ene mere sta enn den andre, men for en total nybegynner så kjentes dette med stae hester veldig trygt og godt. Da slapp jeg valgene der også.. Det greide hestene utmerket sjøl.

Mye å lære på en "leirskole" tenker jeg. En evig flytsone, og god tid til å forsøke å ta i bruk teknikker i forhold til stressmestring, belastningsmestring og fysiske utfordringer. At jeg hadde konkuranseinstinkt, - det visste jeg ikke. Det var veldig kjekt å være på "the winning team", sånn for en gangs skyld.  Det må jeg si.

Synes flytsone er et godt ord :)
Jeg har litt problemer med å finne ut hva flytsone egentlig er, og hvor er mine flytsoner.  I forhold til oppholdet jeg snakker om, så er flytsone det at jeg ikke trengte å tenke, ta avgjørelser eller gjøre noe annet enn det som var basic. Sove, spise, og bli fortalt hvilke andre "basic" ting du skal gjøre.

Det gikk ikke så greit med pakkinga. Mye som skulle pakkes, og det var jo for ganske lang tid. Det var en i heimen som ble likblek da han så mengden. Men sånn er det. Jeg fikk bruk for det meste.

Rart å våkne opp dag etter dag uten at du egentlig skal noe annet enn å gå i merka løypa. Det var gull verdt.
Mye kaffelbålturer og mye kortspill. Strikking og gode samtaler. Det var livet det. Og mange flotte mennesker, på alle områder. Både de som jobba der, og alle vi som var der. Jeg fikk utvida horisonten litt denne måneden, og fikk litt annet perspektiv på saker og ting.

Hverdagsfilosofi

Jeg hadde slett ikke tenkt at jeg skulle blogge. Det er egentlig ikke min greie i det hele tatt, - trodde jeg, eller jeg vet ikke helt. Så er det da sånn at jeg greier ikke tie still. Alt ville vært enklere om jeg bare hadde hatt vett til å tie still. Da ville jeg ikke sagt ja til så mye, jeg ville ikke rotet meg inn i ting og tang, og jeg ville helt sikkert hatt et roligere liv, - tror jeg. Hvis jeg sier noe her, så er det kanskje enklere å ikke si så mye ellers, - kanskje.Så fungerte ikke den sorte permen, og nå sitter jeg her og blogger. Akkurat nå er det midt på natta. Det ble litt for mye kaffe litt for seint. Dette blir ikke en blogg med mye og høylytte meninger. Det blir mere hverdagsfilsofi. Jeg er ikke så god på å ha kategoriske, tydelige meninger. Det er så mye som er riktig og så mye som er sant. Mener jo noe av og til da.

Jeg er mye i mot. Jeg er i mot at de skal arrangere EM i fotball i Ukraina, og jeg er i mot kvinnesynet i Afghanistan. Det blir mye middelalderen. Men jeg orker ikke å utdype. Det er bare godt å si at jeg er imot.

Da kom jeg til å tenke på to bøker av Gert Nygårdshaug. Mengele Zoo og Chimera. Begge dreier seg om miljøet, regnskogen og "hvordan skal dette gå?" To forskjellige bøker, men utolig gode bøker. Så fikke jeg sagt det også.

Hadde forresten en fin tur i skogen i kveld, etter kaffen, sammens med to kjekke ungdommer som er i heimen for tida. Det å gå i skogen en fin førsommerkveld er en grønn lomme, og de grønne lommene tar jeg vare på. Når  jeg greier å sortere ut og kjenne igjen grønne lommer i hverdagen, da er livet egentlig ganske godt.

Tidlig i juni og kaldt ute. Stemmer ikke å gjøre høstaktiviteter nå, men det kunne vært fristende. Starinlys, boka, pledd og helt slakt liv, istedenfor at en egentlig burde ut å plante, ordne i hagen, ordne enda mere i hagen, forsøke å få farve, være ute så mye som mulig. Spise ute, grille ute, bade, men det sitter langt inne nå gitt.