Noen kommer noen går

Noen kommer noen går....
En fin tekst og fin melodi, og slik er det her hos oss nå. Noen har akkurat "gått". Veldig trist, - men en del av livet. 

Det er rett før høsten er i full gang, og det er sterke brytninger i naturen. Ikke mange dager igjen hvor en kan gå barbent i skoene. Gå barbent er forresten noe av det beste med sommeren, - men ikke alt da :)
Sitter her og tenker på fine minner og bilder som dukker opp i hodet mitt. Livet er uforutsigbart og heldigvis så vet vi ikke hvordan det arter seg i framtida. Fortida er over, den får du ikke gjort noe med, annet enn å minnes de positive og gode "bildene", og framtida får du ikke gjort noe med. Men her og nå. Det er det som teller, og det er en kunst. Vet det. 

Alle årstidene har sin sjarm, men jeg undres på om høsten blir mere krevende med alderen? På denne kanten av landet så er høsten egentlig mest bare grå og fuktig, og sola er en pest og en plage(så fikk jeg sagt det og). Jeg har vokst opp i den nordlige delen og der var høsten mere tydelig, for å si det sånn. 

Nå sitter jeg her og tenker på koselige søndagsturer ute på kyststien, deilige dager på ei veldig godt ivaretatt og flott hytte med kjempegode middager og omsorg. Jeg tenker på bytte av bøker, gode samtaler og kulturopplevelser. Interesse for familien, omsorg og reiselyst. Jeg tenker også på det at en vegg i slekta er blitt borte, og mon tro om det er noen som greier å erstatte den. Kanskje er det ikke meningen at den skal erstattes og det vil heller ikke la seg gjøre. Så dette blir før og etter. 

Mandag i dag

Skulle si noe om Irlandsturen, tenkte jeg,  men det dukka opp noen andre tanker. Fikk frisørtime på sparket i dag, -  da det nærma seg krise. For å være sikker på at dagen skulle bli litt grei i forhold til samvittighet og sånn så bestemte jeg meg for å gå heim. 

Det er noen (3 - 4) få kilometer. Etter at jeg hadde fått rigga kroppen, det vil si: gjort ryggen lengre, senka skuldrene og trekt de bak, trekt navlen inn til ryggen og dradd halebeinet ned så var jeg igang. (må gjøre dette noen ganger underveis) Tror ikke jeg blir for privat nå, - dette er noe vi alle må gjøre, har jeg lært, for at det skal bli riktig. Ikke MÅ gjøre, men må gjøre. Usj...

Men tilbake til mandagen. Hvordan har helga vært, og hva er det som gnager? Har hatt besøk av to kjekke gullunger, vi har gått tur i skogen i regnværet

og den minste har også fått sett hakkespett treet. 

Det har vært fint vær også og det ble mye uteliv. Med telt og vannlek. Miss Marple på tv i går kveld. Alt dette er positivt og hygelig og nå har jeg bestemt meg for at det som gnager er filleting, og det vil jeg ikke bruke tida mi på nå, - idag, 

men det er en ting, - tenk så fint det ville vært om man kunne få en ferdig liste (på mobilen) over hvilke GODE filmer som går på tv akkurat denne dagen. Det skulle vært noe det. 

Og jeg vet hva vi skal ha til middag i dag :))  Rester fra i går :) Ha en god dag. 

Egentlig skulle jeg si noe om den fine ferieturen vår til Irland. Jeg skulle si noe om båtturen langs Shannon River, og jeg ville si noe om noen av de koselige, flotte pubene vi besøkte. Men det får bli seinere.

Dagen i dag har vært innedag, - for det meste. OL på TV, som jeg egentlig "hater" og litt forflytning av
krukker med planter. Noen måtte rett og slett under tak. Det er fordi vi holder på å regne bort. Ikke noen behagelig følelse, det må jeg si. Bakken  (plena) duver liksom når du går på den.

Vi er ikke helt i august enda, men jeg merker at jeg tenker høstaktiviteter. Ikke slike som du planlegger utenfor heimen, men inneaktiviteter. Istedenfor bok, strikking og tekoppen som litt adskilte ting på sommeren så tenker jeg nå disse i ett. Usj a meg. 

Jeg merker at dette er litt mismodige tanker, men det er jammensant vanskelig å snu retninga på tankene, når det regner så masse og det er så bløtt overalt. Men det klart, en må jo ha perspektiv på ting. Tenk på romfolket som ikke har tak over hodet i alt dette regnværet. Det er skikkelig leit for de, og det mener jeg virkelig. Det er bare uforståelig hvordan de klarer seg her i landet, - både når det regner og når sola skinne, forresten, i den grad den skinner. 

Var  inne på Strikksida på nettet i dag. Der var det så mye inspirerende håndarbeid, så mye flott som folk lager. Det er noe å ta fatt på det. 

Det var her om dagen, - da følte jeg meg ikke helt høy i hatten. Jeg "tøfla" til byen.(innesko), tok bussen. Snek meg inn på kjøpesenteret, kjøpt to cder, et yogablad, en sjokolade og Allers. Så "tøfla" jeg heim igjen på samme bussbilletten. Kom meg til huset, raskt inn og låste døra. Tror jeg var glad for at jeg ikke traff noen kjente. Cdene var fine. Opera og Valkyrien Allstars. Det er dette lavtrykket, tror jeg, som gjør at jeg lister meg frem og tilbake. 

Holder på med ei kjempegod bok. Den er tykk, og jeg må lese den sakte slik at den varer lenge. Boka heter "Kraften av en" og er skrevet av Bryce Courtenay. En stor, tykk perle. 
Vel dette var dagens "løse" tanker. Jeg håper fortsatt på en utrolig varm og tørr august!!!

Hage med potensiale

Hage med potensiale det er en hage som ikke er ferdig potensialisert (!!).

Ferdig hage er foreksempel  drømmehagen, den er strøken, alle kanter er like høye, planter i lekre farver er sirlig satt sammen og det er ikke noe ugress mellom hellene. Kurvstoler, nydelige små stearinlys og alt mulig fint er i hagen. 
Eller så er det en hage hvor det er stakittgjerde, kanskje det er blått, står liksom i stil med huset, flotte blomster i mange farver, høye og lave. Jammen står det ikke en blå benk borti der også. Blomstene står tett sammen. Farveflora. Litt loppis og litt blanda. I denne hager er det heller ikke noe ugress eller noe "feil". Huset er litt eldre, og du kan gå rett ut på bakken.



I begge disse hagene regner det liksom aldri, ingen grunn til å bære inn og ut møbler, puter og duker. Ingen sniler som kryr inn mellom alle plantene, - i det hele tatt så er det ukompliserte, nydelige, flotte hager.

En hage med potensiale en hage hvor gresset er høyt, det er gress mellom hellene, det er masse sniler og skudd fra felte trær som skyter opp over alt. Hagen er litt skjev på en måte. De steinene som engang var store, og som ble lagt ved siden av en liten nett busk ser du ikke. De er ikke store lenger, de er små og ganske vanskelige å få øye på mellom alle buskene, bringebærbuskene, brennesla og litt sånn. 

I denne hagen regner det i hytt og pine, og snilene elsker det. Ugresset gror godt, og putene og dukene må legges godt under tak, også på grunn av alle fuglene som skiter både her og der. I denne hagen kan to mennesker arbeide en hel dag, og det er egentlig bare de to menneskene som ser at noe er gjort. 

Men i denne hagen er det også noen koselige små, grønne lommer. Noen små blikkfang, som ihvertfall hageeierne vet om. Noe som gjør at hagen kjennes riktig, sjøl om nok hagen vokser eierne over hodet. Dette er en hage med potensiale det, og en hage med potensiale blir aldri, aldri ferdig. Derfor blir det viktig å finne ut når nok er nok. 

En hverdagsbetraktning igjen - fasaden og Vigmo/Larsens plass.

Det er litt rart, - dette med data, tilgjengelighet, synlighet og ansiktet utad. Alt virker så fint, så harmonisk og ikke minst så positivt og gøyalt, men så er det ikke slik det er. Jeg ser jo at det ville vært begredelig om alle på "fjesboka" eller bloggene m.m. skulle være skikkelig negative, lei seg og sytete. Det ville ikke vært gøy i det hele tatt. Men lar vi oss lure? Tror vi at alle har det bedre enn oss, at alle er lykkeligere og for ikke å snakke om mere slagferdige og snartenkte.

Det er jo en rar verden vi lever i, og jeg tror vi lar oss styre mye av hva "fjesene utad viser" , og da blir det mye vi skal leve opp til. Slik har det alltid vært, jeg vet det, det er bare det at siden synligheten er så stor som den er så er det blitt mye strengere krav til fasaden, tror jeg, eller så tar jeg kanskje helt feil Jeg pleier ofte å ta feil.

Jeg husker plutselig på en tegning i ei bok, - husker ikke hvilken. To giraffer står ved et høyt gjerde, den ene henger over gjerde, rister på hodet, ser ganske forundra ut og sier til den andre: "Jammen gresset er jo ikke grønnere på andre sida". Den giraffen så skikkelig forundra ut.  

Vennskap er viktig, og hvis vi finner tid til å pleie venner, på godt og vondt, så endrer en kanskje kravene til seg selv i forhold til fasaden. Vigmo/Larsen er gode venner og de bidro veldig mye, for å si det mildt da vi pussa opp kjøkkenet. 

For en tid tilbake hadde vi en høytidelig åpning av Vigmo/Larsens plass. Vigmo/Larsens plass forsøker jeg å gjøre om til en grønn lomme, med mere eller mindre hell. Men meninga er at på den plassen så skal jeg kan jeg sitte med ting og tang, jeg kan drømme meg bort, eller jeg må tenke realiteter som foreksempel hva skal vi ha til middag i dag. Noen som vet hva de skal ha til middag i dag!

Og når jeg snakker om å ta en kopp kaffe på Vigmo/Larsens plass så vet dere nå hvor det er. Nemlig ved kjøkkenbenken i heimen :)

Jeg vet ikke om det ble noen sammenheng i dette, men det får så være.

Leve livet langsomt

Alt det dagligdagse skal passes inn i livet. Dagliglivet er jo livet ditt, men av og til kan en synes at det er lite rom og muligheter til både å tenke og snakke i sammenheng. Det er viktig, nå begynner jeg å moralisere, å ta seg tid, finne tid til betraktninger, sanseopplevelser og langsomme tanker. Vi er så travle med å tilpasse oss, omorganisere oss, tilpasse livet vårt inn i hjørnene, kantene, bestemmelsene, tilbudene, gebyrene og for ikke å snakke om det ustabile været.

De grønne lommene, som jeg har en tendens til å komme tilbake til, inneholder også tid og rom til å levet livet litt langsomt. De bør ihvertfall inneholde det. Lese bøker, hvor ikke alt er så hastig, foreksempel En egen musikk av Wikram Seth, Pannekaker med Marcel av Elisabeth Thams eller Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner av Luis Sepulveda
Høre på radioen, program som ikke bare er høye, stressa, gøyale reporterstemmer eller standup og komedie, men betrakninger, reiser, andre kulturer... Richard Hermann hadde en god radiostemme og fine kåserier.

Å leve livet lansomt kan også være å lytte til langsom musikk. Da mener jeg musikk som tar litt tid og som ikke er så høylydt og kjapp. Det kan være ren meditasjonsmusikk, men det kan også være orkestermusikk, konsertmusikk, opera, klassisk musikk. 
Tror vi kan ha mye å lære av samarbeid og konsentrasjon fra musikere som spiller i grupper. 

Det er så fint å se folk som ser ut til å være litt annerledes, kler seg annerledes, tenker annerledes. Det hjelper meg til å reflektere og setter i igang en prosess der jeg undrer meg med glede. Da er det håp, tenker jeg.

Jeg har sagt at jeg liker å være på reise, - det kan også være å ta bussen på jobben. Du er i den korte stunda på tur, det er liksom en liten mulighet til å distansere seg og fjerne seg litt fra det daglige. Å bare være på tur :)

Det å leve livet langsomt dreier det seg om å rydde plass. Rydde plass til yogaen din, meditasjonen, bøkene,  musikken, håndarbeidet og andre grønne lommer. Denne plassen skal ryddes samtidig som en ikke er alene, men skal forholde seg til, leve livet sammen med ektefelle, barn, voksne barn, vennene til både en sjøl og til barna og til barnebarna, arbeidskameratene og resten av det daglige livet.

Men dette greier vi tror jeg. Vi må bare ha fokus på det, vite hva som er bra for oss, sette noen grenser og finne bremsene litt tidligere enn hva vi ellers gjør. 

Sporten og jeg

Det er noe med all denne sporten. Av og til så tenker jeg at vi er i ferd med å gå helt av hengslene. Det blir liksom aldri nok. Grenser tøyes hele tida, og fra å være noe som var sunt, så er det nå blitt farlig, ikke farlig som feks fallskjermhopping, men farlig fordi at du tøyer kroppen til ytterpunktet. Hva er poenget? Jeg er nok utrolig treg og skjønner ikke dette i det hele tatt. På toppen av alt så er det for noen idretter så mye penger med i spillet at vanlige folk greier ikke å forestille seg det, - og det blir også uforståelig for en som ikke gidder å forsøke å forstå dette.  Bortkasta tid, spør du meg, - det er det jo ingen som gjør. Aldri.


Jeg begynner å bli lei hele TVen. Jeg får lyst til å streike. La være å se på TV, men det er det vel ingen som merker og det behøver de heller ikke gjøre. Dette har jo noe med meg sjøl å gjøre. Jeg streiker med meg sjøl. Streiker fordi at jeg ikke vil bruke tida mi på dette. Da tenker jeg at jeg får god tid da.




Dette var bare litt lufting. Jeg tar meg en god kopp te og setter meg for å se på en litt dårlig romantisk triller. Filmatisert bok av Mary Higgins Clark.